Ren nytelse i hvit tyll

Skjønnhet, eleganse, harmoni. Når «Kingdom of the Shades» inntar Operaens hovedscene, føles det som å få den klassiske ballettens estetiske idealer i destillert form. Her er strutteskjørt og tåspiss-sko så lang øyet kan se.

Såre enkelt

Den berømte åpningsscenen der 24 ballerinaer tripper inn en etter en til synkrone bevegelser, er en oppvisning i teknikk så vel som scenisk lydhørhet. Det stiller høye krav til presisjon og samlet scenisk utstråling, der et ørlite glipp i konsentrasjonen til én, kan rive ned effekten for resten av ensemblet.

Nasjonalballetten behersker koreografien til fulle, og fremstår nærmest som en eneste stor organisme, som både danser og puster på likt. I tillegg får de det hele til å se såre enkelt ut. Yoel Carreno står ikke tilbake for ballerinaene. Som eneste mannlige danser på scenen, kontrasterer han det hele med maskulin styrke og tilstedeværelse.

Koreografien, populært kalt «Shades» utgjør egentlig andre akt av helaftensballetten «La Bayadère», som Nasjonalballetten setter opp i sin helhet til høsten. For anledningen fungerer det her både som en forsmak til å ville se mer, men også som en ren nytelse av hvitt tyll og vakre bevegelser.

LES OGSÅ: Grensen mellom kunstformene viskes ut når opera og ballett blir ett, i Andreas Heises vellykkede grep om Dido og Aeneas.

Hakk i plata

Det kan virke som koreograf Ohad Naharin forsøker å dempe strutteskjørt-faktoren ballettkvelden har å by på. I forestillingens andre del er det nemlig 17 menn og én kvinne som entrer scenen. Som et slags motsvar til massen av betagende ballerinaer, skurrer det allerede i lydbildet på koreografien «Secus». Her er elektroniske rytmer som minner mer om hakk i plata, enn dansbare beats.

Bevegelsene er ofte abrupte, overraskende og energiske, mens musikken umerkelig glir over i indiske toner så vel som The Beach Boys. Resultatet er en underlig, underholdende miks der koreografens kreative overskudd tydelig har smittet over på sine dansere. Her formelig konkurrer de om å danse med størst mulig eksplosivitet og finurlig detaljrikdom. Imponerende, lekent og følsomt formidlet, selv om koreografien tidvis står i fare for å tippe over i for mange påfunn.

LES OGSÅ: Stravinskys tøying av toner var det eneste som bandt den todelte ballettkvelden med Ildfuglen og Vårofferet sammen.

Rammer. Kontrasten er kolossal til forestillingens siste del der «Symfoni i C», drar oss tilbake til ballettens rendyrkede form. George Balanchine er mannen som behersket fortellingens kunst til fulle, men forkastet den. I stedet for å fortsette i samme spor som hans verdensberømte En midtsommernatts drøm, ville Balanchine at det kun skulle dreie seg om dans og musikk. Om å la seg rive med hinsides noen form for handling.

Koreografien er rask og krevende, innimellom er det nesten så danserne ikke rekker å fullføre bevegelsene. Likevel er det nettopp følelsen av å bli revet med man sitter igjen med. Det trengs ingen fortelling å knytte følelsene opp mot, når den klassiske balletten får virke av full kraft. Som om det strenge formspråket i seg selv skaper en resonans. Mennesket er ikke fritt. Vi er nødt til å beherske og kontrollere kroppene våre. Slik minner den klassiske balletten oss på sett og vis om selve livet. I respekt for hverandre beveger vi oss innenfor gitte rammer.

---

Mesteraften – Hvite netter

• Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen
• Består av: «The Kingdom of the Shades» (fra La Bayadère)
• Koreografi: Natalia Makarova etter Maruis Petipa
• Iscenesettelse: Olga Evreinoff
• «Secus»
• Koreografi og iscenesettelse: Ohad Naharin
• «Symfoni i C»
• Koreografi: George Balanchine
• Iscenesettelse: Patricia Neary
• Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkesteret.
• Musikalsk ledelse: Per Kristian Skalstad
• Spilles fra 1. til 13. juni, 2019

---