Musikk

Rapport fra et sønderknust hjerte

Da sønnen døde, krystet Nick Cave ut toner og ord som minner oss om hvor sårbare, og dødelige, vi alle er.

Det nye albumet, Skeleton Tree, går rett på sak i åpningslåten «Jesus Only»: «You fell from the sky, crash landed in a field». Den australske rockerens 16. studioalbum, er i stor grad en tilstandsrapport fra i fjor sommer, da hans 15-årige sønn, Arthur, døde etter å ha falt ned fra en klippe i engelske Brighton i LSD-rus.

Brutalt ærlig

At det hviler en tung, mørk sky over albumet, er naturlig. Det har det alltid gjort over Caves sanger (Your Funeral... My Trial kom i 1986). Denne gangen er mørket og fortvilelsen likevel mer dyptgripende og personlig enn før. Å beskrive en mørk verden, et forhold som har grunnstøtt, eller en tro som slår sprekker, blir noe annet enn å miste et barn brått og meningsløst. Da stopper alt. Da burde en ny plate, eller en dokumentarfilm, være det siste man tenker på. At Cave likevel lar kamerafolk filme sorgen, og den tunge veien videre, også gjennom nye sanger, vitner om hvor brutalt ærlig denne mannen ønsker at formidlingen hans skal være. Når en i filmteamet utbryter at «det skjer ingenting, men vi filmer vel likevel», er det nettopp slik det skal være.

LES OGSÅ: Rock fra bar og bønnerom

Skeleton Tree

Nick Cave & The Bad Seeds

Bad Seed/Playground

Brutalt ærlig om sorg og fortvilelse.

Rapport

Temaet død, lidelse og dop har alltid vært et tema i rocken, også for Cave. Her berører han det på et helt annet plan enn det mytologiske. «Distant Sky, «I Need You», og «Anthrocene», har fint lite med underholdning, eller rock som uttrykksform, å gjøre. Det er en rapport fra et sønderknust hjerte.

Musikken blir mest noe sangeren klamrer seg til, for ikke å gå under i sin fortvilelse. Viktigere enn gjenkjennelige melodier, er tonenes evne til å bære de ordene som ligger ham så tungt for brystet. Mindre hit-vennlig singel enn «Jesus Only», skal man lete lenge etter.

At jeg som lytter, og observatør, ikke føler ubehag ved å komme så tett på et fremmed menneskes dypeste nød, kan skyldes at Caves viktigste anliggende er å minne oss om at det er slik livet er: Tragedier slår ned hvor som helst, når som helst. Vi har alle kjent på det, i større og mindre grad. Likevel trenger vi å bli minnet på det. Og det gjør Cave, nesten som en nær venn vi ikke visste at vi hadde.

Sannsynligvis greier han å gjennomføre prosjektet, fordi han forlengst, og gjennom hele sin karriere, har akseptert at det vonde og uforutsigbare er en del av kunsten, livet, troen, og tvilen. I «Jesus Only» ikler han seg en Jobs skikkelse, der han roper ut sin fortvilelse: «You believe in God, but you get no special dispensation for this belief now ...»

Mens artistkollegaen Eric Clapton skrev nydelige «Tears In Heaven» etter at hans sønn, fire år gamle Conor, også mistet livet etter en fallulykke (fra en bygning i New York), velger Cave i sin musikalske beskrivelse en mer nådeløs tilnærming til det som skjedde.

Denne gangen er mørket og fortvilelsen mer dyptgripende og personlig enn før.

LES OGSÅ: Bruker bibelreferanser fordi de er slitesterke

Lett vindpust

Når Cave på «Girl In Amber» og «Magneto» mer resiterer enn synger, blir den monotone, nesten klaustrofobiske tilstanden han er i, understreket av musikk som stiger opp fra det samme sjelige mørket. Når den danske sopranen Else Brock splintrer mørket på «Distant Sky», er det som det vonde for et øyeblikk slipper taket.

Tittel- og avslutningslåten, «Skeleton Tree», er som et lett, smått befriende, vindpust over et øde og goldt slettlandskap. Med sitt lysere preg enn resten av låtene, minner den om at livet tross alt går videre.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk