Ragnarok som renskåren forretningsidé

Noe av det beste man kan si om Netflix-serien Ragnarok er at den er «herlig unorsk». Ja, er det ikke noe eksotisk over de innledende minuttenes boltring i fjorder, snø og fjellsider, idet seriens hovedperson kjører inn i den fiktive vestlands-industribyen Edda?

Turistreklame-blikket på omlandet rundt Odda, der serien er spilt inn, er nemlig dansk. Skuespillerne er norske, ellers er alle fagfunksjoner ivaretatt av våre tidligere koloniherrer.

Fremst blant dem er serieskaper Adam Price, mest kjent som manusforfatter til tv-seriene Borgen og Anna Pihl. I fjor gikk Price-skapte Herrens veier på NRK, en oppsiktsvekkende klisjefull, tabloid og tungrodd dramaserie om en tvilende prest og hans sjablongmessige familie.

Utforskning av egne krefter

Med Ragnarok har Price gitt seg i kast med de siste tiårene viktigste sjanger for tenåringer: Ungdomsfantasy. Flaggskipet i kategorien er Twilight, bøker og filmer om den naive Bella som forelsker seg i vampyren Edward. I en bredere forstand kan det argumenteres for at det var Harry Potter-serien som åpnet dørene for sjangeren. Her var innblikk i en magisk verden, utforskning av egne krefter, tenåringsangst, voksesmerter og naturligvis romantikk, avgjørende elementer for produkter som merkes med young adult/fantasy.

LES OGSÅ: I dagens vampyrfortellinger lever de udødelige blant oss som vanlige folk

Pengemaskiner

I forrige tiår var Hollywood-forsøkene på å skape pengemaskiner av populariteten mange, men titler som Divergent, I am number four, The Mortal Instruments og Maze Runner, satte seg aldri helt i den kollektive bevisstheten. Hunger Games og Twilight brøt imidlertid lydmuren, det samme gjorde Stranger Things, et ironisk-nostalgisk sjangersøskenbarn.

Konvensjoner

Når Price og hans danske team forsøker å trenge gjennom strømmestøyen med Ragnarok, skjer det med samtlige av ungdomsfantasyens konvensjoner. Alenemor med sønner ankommer et nytt sted, det ligger uuttalte tragedier og annet grums i fortiden. Småbyen styres av en billedskjønn og tilsynelatende perfekt familie. Ja, vi skjønner fort hvorfor sønnen har hang til å være usympatisk når han har vokst opp med den faren. Det hviler noe guffent under overflaten, det lyttes til opera på platespiller, det er alene hjemme-fester, skoleball, lommelykter i hule og norsk TV-histories mest forseggjorte nerdesveis. Som den reneste Clark Kent, skal hovedpersonen bli til en mytologisk supermann når han tar av seg de stålinnfattede brillene.

LES OGSÅ: Åndeligheten tar nye veier

Likt Twin Peaks, en serie produsentene kun har en overflatisk forståelse av, dreies historien fremover av drapet på en hemmelighetsfull, dagbokskrivende ung kvinne. Og av hvem som står bak den omfattende og dødelige forurensningen i byen.

Forretningsidé

«Gåtene» er formidlet med påfallende lite nysgjerrighet og begeistring og etter hvert som den ene klisjeen avløser den andre, blir det klart at Ragnarok ikke er et resultat av fortellerglede eller fascinasjon for norrøn mytologi, men et renskåret produkt, en forretningsidé. Her er ingen glad lek med konvensjoner som i Stranger Things, det er som om produsentene går ut fra at målgruppen knapt har et forhold til sjangeren. Det mest kyniske er bruken av ungdommelig miljøengasjement: Det er åpenbart at klimakampen er tilpasset seerens interesser, noe som er ment å trekke publikum, gjøre heltenes kamp ekstra edel. Forurensning er noe skurkene driver med.

Pliktløp

Plottet er altså lite spennende, og her er verken snert eller vidd. Hovedpersonen er i ferd med å bli til den norrøne guddommen Tor, men har åpenbart ikke sett eller hørt om de uhyre populære Marvel-filmene som bærer hans (merke-)navn. Når han kommer inn i timen på første skoledag, doserer læreren om norrøn mytologi, informasjonen vedkommer handlingen direkte og er ment for publikum. Med hederlige unntak (Odd Magnus Williamson, Synnøve Macody Lund, Fridtjov Såheim) oppleves skuespillernes forvaltning av sine unyanserte rollefigurer som pliktløp.

Flyvedyktig?

Til det «herlige unorske»: Den oslobaserte HBO-serien Beforeigners var full av forbehold overfor sitt høykonseptuelle utgangspunkt. Det var som om den var småflau over å tilhøre science fiction-båsen, og kompenserte med ukledelige mengder ufarliggjørende humor og påtatt «norskhet». Den var dessuten rik på prat, men fattig på action og storslått visualitet, bilder som fester seg.

I Ragnarok får man se en naken mann på snøkledd vidde, på jakt etter reinsdyr. Det er dronebilder, paragliding, knivkamp, angripende ulvehunder og lyn som hentes fra himmelen. Effekter av denne typen har man knapt sett i Norge, og hindrer serien fra å være fullstendig kalkun. Men mer fantasi-flyvedyktighet i den bebudede nestesesongen vil ikke være en dum idé. Unnskyld, forretningsidé.

---

Fakta:

---