R’n’b på gråten

Det skjer noen ganger at man møter en utgivelse med ganske klare tanker om hvilke spørsmål som kommer til å stå i sentrum under lytteopplevelsen. Så skjer det også av og til at alt man har forberedt i hodet, må legges litt til side etter én gjennomhøring. For selv om det for eksempel er høyst interessant å høre hvordan Brandy Norwood, en av verdens mestselgende kvinnelige artister, etter åtte års fravær posisjonerer seg i en sjanger i stadig utvikling, presser noe rent menneskelig seg forbi. Fra åpningen, der hun vel parafraserer sitt idol og sin «gudmor» Whitney Houston med negativt fortegn i linja «I ain't saving all my love» og til avslutningen i «Bye BiPolar», er det som står fremst heller: Så mye dumt vi gjør, så uheldig man kan være, så mye tristhet man kan leve under, så lite rent livet er, så mye styrke man må mobilisere for å komme seg gjennom – og så mye tilgivelse man trenger, også fra seg selv.

Suksess og tragedie

Øyensynlig har hun alt. Brandy oppnådde tenåringsstjernestatus med sitt første album 15 år gammel i 1994 og ikke minst i rollen som Moesha i sitcommen med samme navn litt etterpå. Siden fulgte «The Boy Is Mine» (1998) med Monica, en av de største duo-hittene gjennom alle tider. Og så kan man egentlig bare fylle på derfra, med filmroller, utmerkelser, prestisjeopptredener og tosifret antall millioner solgte album, og i senere år også deltakelse som dommer i America' Got Talent og andre TV-show. Selv så jeg henne live på turneen etter (det litt svake) albumet Human (2008). Da framsto hun, til tross for albumtittelen, som et slags overmenneske på scenen. Samtidig vet man at sørgetrådene var begynt å dra gjennom låtmaterialet på den tiden. «Right Here (Departed)» handlet om bilulykken hun var involvert i 2006, der hennes bil traff en annen og en person omkom. Ingen rettslig straffeskyld ble lagt på henne. Det er uansett ting som kan ødelegge et menneske.

I intervjuene som har ledet opp til B7 har Noorwood uttalt seg på det viset hvor man ikke helt vet hva det som sies betyr: Plata har tatt lang tid fordi hun «måtte være på rett plass», og det «reflekterer den hun er nå». Coveret, der hun er avbildet med sitt kjennemerke, flettene, bringer tankene til både Whitney Houston, en slags Kleopatra og en bronsegudinne. Skal hun holde oss fra livet med en slags videreføring av glossy 90- og 00-tall r'n'b- og superstjerneestetikk?

Moderne sound

Det er allerede lenge siden Houston og tiden da sjangeren jobbet med vers, prechorus, refreng, bridge og instrumentalpartier, altså de tradisjonelle byggesteinene i pop- og soullåtskriving. Det er tiår siden Janet Jackson sluttet å putte alle studiokronene i en verdi som popmelodi over et visst antall akkorder i rekke. Brandy på sin side sto selv tidvis nær fronten i utviklingen av neo-soulen, for eksempel med fine plater som Full Moon (2002) og påfølgende Afrodisiac (2004). Men hun har selvsagt ikke sovet i timen, og årets plate, hvor hun selv er svært delaktig på produsent- og låtskriversiden, er også høyst oppdatert på samtiden og det nye musikalske vokabularet, med store innslag av den eksperimentgleden og nesten avantgardistiske tech-trenden, tegnet ut i én eller to akkorder, som finnes i mye moderne r'n'b-produksjon. Her dreier det seg om vibbing, vibbing og atter vibbing. Musikalsk sett er dette både litt av styrken og svakheten ved B7.

Brandy er en vokalbibel, kjent for ad-libbing og harmonier som ark på ark over hverandre i stram bunke. Stemmen utfolder seg innimellom til det absurd flotte her, og er mer på poenget enn på lenge. Som alle bra sangere i dette feltet har hun selvsagt følbar gospel- og kirkebakgrunn. Det er også moro med synthbasslinjer som napper og drar som olje i hydraulikkslanger over gode beats med skarptromme fra Sætre Kjeks. På utvalgte spor, som den nevnte åpningen og «Rather Be» fungerer denne mid-tempo nøkk og dra-stilen og riffingen godt. På slike låter er plata også en hodetelefon-nytelse. Det den derimot ikke er, er en konsistent samling med mange minneverdige låter. Et par mot slutten er masete, noen er bare litt intetsigende, og singlene i forkant av albumslippet, «Borderline» og «Baby Mama», hadde litt for lite å ta tak i, til tross for OK og fartsfylt gjestevers av kristenrapper Chance The Rapper på sistnevnte.

Voksne ting

Brandys (og Monicas) største hit, «The Boy Is Mine» er en fortelling om to jenter som sloss om den samme gutten. Den er alvorlig nok, full av ung desperasjon og unge forklaringer. Man kan ta seg i å tenke at perspektivet på B7 viser hvordan det ser ut 20 år lenger fram, for den som faktisk fikk gutten. Hvordan man forholder seg til utroskap, beskytter seg, avklarer dobbelthet og gjør livsjusteringer er blant albumets temaer. Det samme er det å være alenemor. Psykiske vansker nevnes åpent i flere låter. I platas aller beste spor, «Lucid Dreams» dukker også bilmotivet opp igjen. Jeg-personen har, jaget av skyldfølelse, vært på et sted hvor det ble så ille at hun ønsket å dø.

Mye av verdien ved albumet ligger i at coverets superstjerne visst ikke holder oss fra livet likevel. Og hun behøver ikke å lage sosialrealistisk utslagsvask-dramaeller kjennes som «en av oss» for å berøre av den grunn. Det motsatte er faktisk noe av et hovedpoeng. Det finnes jo visse krefter om dagen som ønsker å gjøre alt til gruppetenkning, der absolutt alt hele tiden skal sees i lys av kjønn, hudfarge, alder eller om man er privilegert eller ikke privilegert. Eller sagt på en annen måte: Drømmen om at man skal kunne leve sammen og bli bedømt etter sin karakter og som individer ønskes rasert av en del der ute. B7 uttrykker derimot den banale, men åh-så-viktige innsikten at visse ting vi strever med er de samme for alle oss som består av kjøtt og blod og litt mer.

---

Fakta:

---