Bøker

Profetisk om våre forsøk på å forvise døden

Karl Ove Knausgård drar litt for mange kaniner opp av sin apokalyptiske effektboks i Morgenstjernen. Romanen lyser sterkere i det hyperrealistiske enn når gravene åpner seg og tiden går ut av ledd.

Anmeldt av Kari Løvaas

For oss mennesker, så anfektet av uro og angst og bekymringer for morgendagen som vi er, kan trærnes liv fortone seg som en inkarnasjon av den paradisiske væren-i-verden. Den Jesus engang så hos liljene på marken.

I sin kortroman Fuglene under himmelen gikk Knausgård i dialog med Kierkegaards meditasjoner over Jesu lignelser om gudsrikets nærvær. I Morgenstjernen møter vi omsorgspersonen Solveig igjen, som en av et titalls ulike fortellere, men her er det eneboeren Egil og presten Kathrine som får tenke Knausgårds tanker om liljene på marken – eller trærne i skogen.

Trærnes Gud

«Uutgrunnelige og tause, hverken fiendtlige eller vennlige, uten meninger om oss småfolket som alltid hastet hit og dit, i en fart de ikke begrep eller brydde seg om», tenker Kathrine. Inspirert av Rilkes Tidebok tenker hun seg en trærnes Gud av mørke, fukt og jord: «Hundre røtter drikker stille,» skriver han, og åpner for et mindre menneskelignende gudsbilde enn Gud som Far eller Sønn.

Knausgård synes å ha tatt inntrykk av en slik teologi, men står da også i fare for å idealisere den ikke-menneskelige naturen. Mens menneskene «faller» ned i kunnskapen om godt og ondt, lever planter og dyr liksom videre i det slags sitrende, fromme begjær som Astrid Hjertenæs Andersen skildrer så vakkert i diktet «Hestene står i regnet», der skogen drikker melk av himmelens bryster.

###

Illevarslende tegn

«Problemet med vår tid», tenker Egil i kjent Knausgård-stil, «var at det menneskelige slukte alt, og at det ikke fantes noe utenfor det lenger». Følgelig søker Egil seg bort fra det sosiale, mot det ikke-menneskelige i skogen og på havet.

Motvillig dras likevel Egil inn i det sosiale, blant annet gjennom kompisen Arne – litteraturprofessoren som har hytte i nærheten av Egil, der han ferierer med sin familie.

I serien av illevarslende «tegn» som på mange måter er den bærende ideen i Morgenstjernen, er det første tegnet hendelsen som synes å vippe Arnes manisk-depressive kone Tove over i psykosen. I vanvare tråkker hun på en kattunge, som det blir Arnes oppgave å befri fra sine lidelser.

Saturn. Toves bipolare lidelse ble i renessansen koblet til melankoliens mørke stjerne Saturn. Hun protesterer når Arne setter på Bowies Blackstar i bilstereoen på vei til sjukehuset, for den er «ond», sier hun, den handler om døden. «Vi er alle døde,» sier hun senere til Arne før han forlater henne på sykehuset, og han tolker det som at de er døde «for hverandre».

Men hennes utsagn får i romanens sammenheng en mer profetisk tyngde, i tråd med epigrammet som er hentet fra Johannes’ åpenbaring: «I de dagene kommer menneskene til å søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra 
dem.»

Forvist død

Profetien i romanen synes å innbære at våre forsøk på å forvise og isolere døden og det irrasjonelle allerede har innhentet oss som en form for «udødhet». Knausgård lar presten Kathrine i en begravelse ytre den Heidegger-inspirerte tanken om at det er døden som helliggjør livet. En av de nærværende begravelsesagenten påpeker at hun avviker fra den kristne ortodoksien på dette punktet: «Døden skal overvinnes, ikke være det som gjør livet hellig, vel?» Desto mer ironisk er det vel da at Kathrine har møtt den dødes dobbeltgjenger – eller var det hans gjenferd? – bare noen timer før begravelsen.

Tro og viten

Egil er den karakteren som mest uttrykkelig målbærer en kritikk av den skarpe grensen som moderniteten har dratt mellom tro og viten, der de troende har blitt henvist til «barnebordet» med sine irrasjonelle forestillinger.

Når Egil i møte med Arnes skepsis til hans tro på mirakler, viser til den nye stjernen som plutselig har vist seg på himmelen – og som har gitt romanen dens tittel – spør Arne: Så det er et tegn? «Alt er tegn,» svarer Egil da. «Treet der borte. Bladene.» Men hvem er det som kontakter oss, spør Arne, og Egil svarer: «Verden kontakter oss. Det er tegn fra verden. Fra det som er.»

Frankfurt, Germany  20191015. 
Forfatter Karl Ove Knausgård på den røde løper før åpningen av den internasjonale bokmessen i Frankfurt.
Foto: Heiko Junge / NTB

Karl Ove Knausgård er igjen bokaktuell. Her avbildet under bokmessen i Frankfurt i fjor høst. Heiko Junge / NTB.

Alt skal med

Men hvor går egentlig grensen mellom å «lese» verden, la den tale til oss, og å «tyde» den som en manisk magiker? Hjorten i skogbrynet er for Solveig som en epifani, et under. Men når blir underet snarere et overnaturlig varsel?

Det er mye i denne romanen som er «mot normalt», for å sitere Leif Juster. Flådde satanister, rovfugler med menneskeansikt og skjell, flokker av krabber på land, den ene dauingen etter den andre, og alt sammen under den nye stjernen som stiger med sitt trolske lys i den dirrende hete augustnatten. Kristus, verdens lys, eller var det Lucifer, lysbæreren?

Kanskje har Knausgård latt seg rive litt vel mye med denne gangen. Alt skal liksom med, og en hel del tråder blir hengende løse i den ambisiøse veven.

Madeleine-kaken

Iblant fungerer imidlertid den hårfine balansen mellom hyperrealisme og magisk realisme eksepsjonelt godt. Det gjelder for eksempel når Egil skal handle frossenpizza til sin sønn, som han mot sin vilje har måttet slippe inn i sin eremitt-tilværelse, og han plutselig får en spesiell smak av eple i munnen. Det er som med den proustske Madeleine-kaken, for smaken setter ham på sporet av et barndomsminne: et bugnende epletre midt i tjukke granskauen.

Om natten forlater Egil sin sovende sønn i hytta for å oppsøke dette treet, hoggormene som slingrer seg over stien er det (onde?) varselet om at han nærmer seg. Treet bugner ganske riktig av frukt og han tar en munnfull og stapper lommene fulle til sin trassige og fortapte sønn, som han finner vettskremt i hytta, ikke bare på grunn av lyn og torden; han har sett noe gjennom soveromsvinduet – ikke noe vanlig menneske, ikke heller noe dyr. En monstrøs snarere enn underfull skapning, kanskje en fallen skapning?

Hellig vitenskap

Fortellingen om eplet med den bitre smaken hevder at det er en sammenheng mellom kunnskap og dødelighet, kunnskap og det ondes problem. Da den tyske teologen Erik Peterson ville bli et tre i paradis, mente han ikke at han ville bli født på nytt som et dennesidig tre, som gjennom sin deltagelse i stoffskiftets ubønnhørlige nedbrytnings- og oppbyggingsprosesser er dødelige og derfor like mye underlagt den falne skapelsens vilkår som alle andre skapninger. Snarere appellerte han til en slags hellig vitenskap: Ved å skue livets usynlige tre i treet, kan mennesket trekke seg tilbake fra overlevelseskampens voldelige kunnskapsakter og få del i Guds egne tanker og drømmer. Med sine rotsystemer trenger de ned eller opp i det ikke-menneskeliges felt. Sevjen renner fra andre verdener og frukten som bugner på greinene binder livet til det evige.

LES OGSÅ:

Houellebecq og ­Schopenhauer: Møte ­mellom to ­pessimister

---

Bok: Roman

  • Karl Ove Knausgård
  • Morgenstjernen
  • Oktober forlag

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker