Praktfullt og sanselig

Tre sentrale medarbeidere i Stavanger bispedømme - kulturrådgiver Ragnhild Halle, undervisningsrådgiver Gunn Heidi Dybdahl og trosopplæringsrådgiver Cecilie Bakkene Pedersen - har gått på oppdagelsesferd i bispedømmets kirker, og endt opp med å lage en praktfull bok som viser kirkerommenes muligheter til å formidle det hellige.

Det er en sanselig vandring der syn, lukt, hørsel og berøring spiller sammen. Og de har klart den store utfordringen det er å overføre inntrykkene til boksider og papir. Som leser får jeg selv lyst til å legge ut på en kirkevandring, for å oppleve hvordan arkitektur, kunst og funksjonalitet samspiller for å åpne sinnet for et møte med Gud.

Metodedel til inspirasjon

Det er ikke minst metodedelen - hvor kjedelig det enn kan høres ut - som løfter denne boken til en inspirasjonskilde til eget bruk. «Oppdag kirken din på ny» er overskriften. Og så går man skritt for skritt den enkelte kirke i møte. Først gjennom omgivelsene og historien. Så til inngang og kirkerom. Det fokuseres på vegger og tak, på inventar og kunst.

For hvert avsnitt er det en faktadel, som kanskje heller burde kalles en refleksjonsdel, og en øvelsesdel. Øvelsene er personlige og konkrete. De handler om å stoppe opp, observere og reflektere omkring de konkrete gjenstandene eller forholdene i kirken. De er derfor anvendelige i enhver kirke. Jo rikere utsmykket, desto flere innfallsvinkler for troens refleksjon.

De kan brukes alene, eller sammen med en gruppe, om det dreier seg om konfirmanter, barnehagebarn eller godt voksne.

Grenser til kitsch

Det oppleves nesten uanstendig å komme med kritiske merknader i møte med en bok som denne. Den er som et overflødighetshorn av inspirerende innsikt. Den grafiske formgivningen er fargerik på grensen til det kitschaktige, men balanserer på den riktige siden av grensa. Det oppleves som både trendy og dyktig gjort.

Fotografiene er til dels nydelige. Tekstene er gode. Man har unngått fellen å skrive for mye om hvert tema, og gir dermed leseren lyst til å bearbeide stoffet videre.

Selv som lavkirkelig frikirkepastor opplever jeg at dette er en bok som begeistrer meg. Det er godt gjort!

Det som kan bli en slagside ved en slik framstilling er at det hellige nettopp i så sterk grad kobles til det vakre eller det kunstneriske. Som når det slås fast i innledningen til avsnittet om kirkekunst: «Guds hus skal være vakkert.»

LES OGSÅ: Døden og romanen

Menneskene viktigst

Jeg har selv noen erfaringer, både fra Norge og andre land, der lokalene neppe vil kunne omtales som estetiske, men hvor det likevel skapes en tydelig atmosfære av hellighet. Det sterkeste var kanskje menigheten som samlet seg i et nedslitt og forlatt industrilokale dypt inne i Kina. Mangelen på skjønnhet var nærmest total, men det hellige likevel sterkt til stede. Kanskje fordi rommene vi er i, ikke er det avgjørende, men menneskene som fyller rommene.

Men Guds hus kan utvilsomt være vakkert. Og vi trenger alle hjelp til å se skjønnheten. Ikke minst i de rommene vi stadig besøker. Der kunsten blir triviell, og symbolene selvfølgeligheter. Og i dette landskapet vil boken Sansen for det hellige være nyttig både som oppvekker og veileder.