Anmeldelser

Popklassiker som mangler stort publikum

Virginia Astleys musikk kan til tider sammenlignes med følelsen av å stå i nærheten av en kjølig steinvegg i en ruin eller en katedral. Man strekker ut hånden etter noe urgammelt.

La meg bare si det som det er: Jeg har lett etter en anledning til å få lov til å si noe om Virginia Astley. Til tross for at hun med sin meget særegne form for kunstpop kan vise til noen helt unike utgivelser i sin sentrale periode­ på 80-­tallet, har hun nemlig merkelig nok ikke blitt en del av reissue-bølgen vi rir på om dagen. Hvis jeg var ­ansatt i plateselskap og jobbet med noe så tidstypisk som gjenutgivelser av viktig, forgangen popmusikk, ville Virginia Astley stått helt på toppen av ønskelista mi. I september fyller hun 60, men det er mye som taler for at musikken hennes burde ledsage sommeren som leder opp til jubileet.

Bakkvinne og hjelper

Virginia Astleys kommer fra Hertfordshire-området i England, og hennes tidlige virke er forbundet med en interessant periode i britisk pop. Hun startet bandet Ravishing Beauties sammen med Kate St. John, som senere ble med i flotte Dream Academy, og Nicky Holland, som etter hvert spilte med Tears For Fears. Astleys tvillingsøster er gift med Who-­gitarist Pete Townsend og Astley bidro også på hans 1982-album All the Best Cowboys have Chinese Eyes. Hun var i det hele tatt lenge mest kjent som medhjelper i andres musikk. Til anekdotene rundt henne hører også keyboardspill for Prefab Sprout i en kort periode i deres oppstart. Hennes egen musikk derimot, da hun først bestemte seg for å gå solo, er noe helt for seg selv.

Det er forresten ikke umulig at det er prosaiske forhold knyttet til rettigheter som gjør at Astleys katalog ikke er samlet, pakket på nytt og gjenutgitt. Plateselskapshistorikken hennes er komplisert som en stream of conciousness-setning i en James Joyce-roman, slik det kanskje har en tendens til å bli med artister som har lovende utsikter, men bare får nesten-hits, signerer kontrakter, ikke lykkes helt, får plater trukket, så utgitt likevel (som var tilfellet med hennes debut-album), så starter eget selskap, eller som får et slags gjennombrudd på storselskap, men bare i deler av verden (Japan, selvsagt). Og hvor setter man punktumet i en slik setning, når ­artisten fortsatt er aktiv, om enn i en annen forstand enn innenfor det vi ­tenker på som det tradisjonelle popløpet?

Solo

Gjennom litt leting på Youtube kan man finne spredte spor helt tilbake til debut-EP-en A Bao A Qu (1981), via ett og annet fra det kansellerte førstealbumet (senere gitt ut som Promise Nothing (1983)), og også hele hennes andre album From Gardens Where We Feel Secure (1983). Selv om mye av det som senere er så betegnende for henne er til stede helt fra første stund, kan man også merke seg at hun beveger seg ganske fort videre fra de innslagene av el-gitar og tidstypisk new wave hun eventuelt måtte ha i oppstarten.

Natur

Over noen sider i Virginia Woolfs roman Til Fyret finner man en beskrivelse av hvordan det store feriehuset Ramsay-­familien bruker, undergår de første fasene i utviklingen tilbake til naturen, etter at Mrs. Ramsay er død. Det var hun som holdt alt sammen: de mange tjenerne, alle gjestene, barna og livet med ektemannen. Først forsøker naboer og husholdersker å pynte litt på forfallet, siden bryter naturen seg mer og mer inn. Elementer i konstruksjonen faller ned, og insekter, dyr og vekster inntar huset. Men akkurat rett før det er for sent, varsles det at familien skal tilbake, og huset reddes for menneskene igjen.

Det er mye sommer og mye natur i Virginia Astleys ­musikk også, men på en litt annen­ måte enn hos navnesøster Woolf. ­Naturen later ikke til å true ­sivilisasjonen, men bringer i ­stedet fred, trøst og trygghet. From Gardens Where We feel ­Secure er en nesten vokalløs plate, full av ambiens og drømmende, pastorale stemninger fra britisk landsbygd, belagt med field ­recordings av fuglekvitter, brekende sauer og kirkeklokker­. ­Instrumenteringen avslører ­Astleys klassiske ­skolering innen ­piano- og fløytespill, og albumet er svært vakkert og melodirikt, halvt eksperimentelt, halvt ­tradisjonelt i uttrykk.

Et høydepunkt

Når vi så kommer fram til det eneste albumet som finnes på Spotify, Hope in A Darkened Heart fra 1986, er vi også framme ved Astleys første og eneste på major-selskapet WEA. Plata er art-pop-mesterverket i diskografien, og delvis produsert av allestedsnær­værende Ryuichi Sakamoto, som også spiller synth. Den tidligere Japan-vokalisten David Sylvian gjester på åpningslåta «Some Small Hope». Dermed har man i og for seg knyttet henne til en av den tidens mest ambisiøse og spennende utviklingslinjer i popen, men Astley er likevel vanskelig å putte inn i noen bevegelse.

Musikken på Hope in A Darkened Heart er definitivt pop, men også på vei vekk fra dens uttrykk i samtiden. Astleys rene og uaffekterte sopran, ur-britisk i uttrykk og frasering, og gjerne arrangert i kor-aktige passasjer, underbygges av en rik tekstur av Sakamoto-synth, stryk, piano og fløyter. I og for seg kunne Kate Bush være en referanse, men stemmen og instrumenteringen binder ofte sangene sterkere til britisk tradisjonsmusikk, folk-sanger og korall-stemninger enn i hennes tilfelle. Selv en så sterk vokalkarakter som David Sylvian må underordne seg dette (noe han gjør på mesterlig vis, naturligvis).

Ikke lov noe

Japan-suksessen førte til flere utgivelser for det asiatiske markedet på 90-tallet.­ På et tidspunkt etter årtusenskiftet kan det virke som om Astley­ meldte seg litt av pop-ambisjonene sine. Hun har fortsatt å lage musikk, og opptrer gjerne sammen med datteren Florence, som spiller harpe. I fjor gav hun ut sin første poesibok The English River, som tematiserer livet og landskapet rundt Themsen, ledsaget av fotografier av elva. Astley er stadig annonsert til ­poesilesninger og framføringer, og det er mulig å søke seg fram til et program i BBC 6 sin nettspiller, der hun på glødende vis samtaler med programleder Gideon Coe, leser fra boka og velger låter.

Hope in A Darkened Heart fra 1986 har derimot mange av kjennetegnene på en popklassiker: Den er jevnt sterk over alle de 10 sporene og ligner ikke helt noe annet man har hørt.I møte med sangene til Virginia Astley kan man føle at man står ved en fuktig, kjølig katedralvegg eller steinruin. Tankene kjennes er klare og nøkternt fokuserte. Man strekker seg etter noe urgammelt. Til tross for den noe dunkle stemningen formidler Astleys stemme også lyset og håpet der: «Darkness Has Reached Its End», som det heter i en av titlene. At hun etter denne bemerkelsesverdige plata forble en relativt ukjent artist i Europa, er et av popens små mysterier. Men man kan jo aldri love noe, og spesielt ikke i denne bransjen. Gratulerer på forskudd med de 60!

Ole Johannes Åleskjær

kultur@vl.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser