Pistollek for kvinnehatere

Starten er langsom og traurig i et nitrist rom. Fem mennesker er samlet, og en av de unge mennene har mye å fortelle. Han holder en karslig og opprømt tone, men blir litt gretnere hver gang han blir avbrutt. Kvinnen skreller­ poteter og sier like lite som mannen i sofaen. De to unge er kommet tilbake etter å ha vært på et oppdrag vi først etter hvert skal skjønne den blodige rekkevidden av.

Trivialiteten minner om starten på en hvilken som helst hverdagskrangel. Men vi vet de skal finne ut hvem som får «æren» av å drepe familiens datter: ­Faren, broren, ektemannen eller svigerfaren? Den unge kvinnen er låst inne på soverommet. Vi hører henne forbanne faren når han pisker henne med beltet. Når han, Terje Strømdahl, først provoseres ut av toseteren, har han mye kropp og spytt å legge i ­farens ukontrollerte og feige ondskap.

Klar adresse

I Storbritannia skal det forekomme 3.000 tilfeller av æresvold i året. Oslo Nye Teaters sjef Kim Bjarke er regissør for «en komedie om æresdrap» som er stykkets norske ­undertittel. Som teatersjef gir han forestillingen en sjelden tydelig adresse: Oppmerksomheten rettes mot kvinneundertrykkelse som finner sted i flere­ konservative innvandrer- og minoritetsmiljøer, skriver han i programmet. I det samme heftet bekrefter fire av fem representanter for disse miljøene at det i varierende grad forekommer sosial kontroll og tvang her i landet.

Alle medvirkende skuespillere har imidlertid norske navn. Det er en helgardering i denne fornorskingen som tar noe av kruttet ut av konflikten. Regissøren Kim Bjarke tør ikke være like direkte som teatersjefen Kim Bjarke.­ Selv om teksten bevisst åpner for at familien kan tilhøre­ forskjellige kulturer, endres språkkoden når norske politibetjenter kommer inn. Språkbarrieren som da oppstår, forteller oss at familien ikke er nordmenn – selv om de ser sånn ut.

Stykket er skrevet av kurderen Ibrahim Amir (32) som er født i Aleppo, Syria. Fordi han deltok i ett minutts stillhet for kurdiske ofre, fikk han ikke fullføre sin teaterutdannelse. I 2002 flyktet han til Wien og studerte medisin.

LES OGSÅ: Æresdrap-komedie hyller modige jenter

Ha den ære

Den tyske tittelen på hans første drama er Habe die Ehre som kan oversettes med «ha den ære», det vi litt høy­tidelig sier når vi vil slippe fram en ­annen. Slik foregår pistolleken mellom fedre og sønner. Jo drøyere fallos, desto større fall. ­Fedrene skyver sønnene foran seg, og pappa­en skylder på prolaps når han blir utfordret. Av mennene er det bare broren, spilt av Petter Vermeli, som tør si noe i nærheten av det vi forventer av dem.

– Ære, hvilken ære? utbryter moren desperat, spilt av Helle Haugen.

Originalens tyske undertittel er «parallellsamfunnskomedie». Det åpner for en bredere lesning. Æresdrapet er en kriminell konsekvens av et forkvaklet syn på kvinner og menneskeverd. Teksten­ mer enn antyder at ­linjene også går mellom ­generasjonene. De unge anklager de eldre for å ha ødelagt deres liv med all deres ære. Mye av dette burde berøre, men vi ler mer av de håpløse mennene enn av oss selv.

Kjønnsfarse

Når dører er smelt, kjeler er slengt, politiet er kommet, pistolen er gjemt og kvinnene virkelig entrer scenen, gjør dramaet 180-graders­vendinger – og pistolleken blir blodig alvor. Skuespillerne får virkelig pøse på. Ensemblet står på i én time og ett kvarter uten pause, og det trenger de for å få opp farten.