Teater

På vegne av menneskeheten

Gjennom voldelige brøl og lavmælt poesi er 2 x Medea er en dypt skakende framstilling av menneskelig smerte.

Jeg har som regel et ganske uforstyrrelig sovehjerte, men etter premieren på 2 x Medea på Torshovteatret lå jeg lenge våken. Det var ikke først og fremst bildene av hvordan Medea, spilt av Selome Emnetu, bandt gaffateip rundt barna sine og kvalte dem til de lå livløse i vannet som flimret for øynene mine. Bildet som nektet å slippe tak var heller Medea der hun står alene.

Iført joggebukse og grå genser, med en blond parykk, dekkes hun av lett regn som ikke lager noen lyd når det treffer bassengvannet i scenegulvet. De ørsmå dråpene blir lyst opp ovenfra, slik at det kan se ut som et velsignende slør av medlidenhet fra en eller annen gresk gud, eller en renselse. Men ansiktet og kroppen til Emnetu er forpint. Hun har ikke noe å miste, men heller ikke noe igjen som gjør henne i stand til å ta imot noen løsning. Det er hennes smerte, og ikke den hun påfører menneskene rundt seg, denne oppsetningen uttrykker med en sjelden styrke.

Betong og vann

Alt foregår i dette runde bassenget. Kong Kreon, som skal landsforvise Medea, spilles av Emil Johnsen. Han gjør kongefiguren så ufyselig, maktsyk og slem at det grenser mot det overdrevne, men poenget kommer i alle fall fram: Selv om de trasker rundt i gammel Adidas, selv om McDonalds-maten etter hvert flyter i bassenget, befinner vi oss i et beinhardt patriarkat.

Rommet er malt betonggrått og luften er tung i salen. Medea og Jasons barn er tause under hele forestillingen. Emil Johnsen spiller ikke bare Kreon, men også Jason, som sviker Medea og blir hennes objekt for hevn. Hvordan kan hun gjøre ham mest mulig vondt?

Balanse

2 x Medea kombinerer Evripides' antikke drama med den svenske poeten Athena Farrokhzads tekst Moral ifølge Medea. I første halvdel av forestillingen dominerer det antikke forelegget. Selome Emnetu framfører replikkene på et arkaisk språk, men får dem til å dirre av følelse. Uttrykk som «all min higen» eller «min kval blir til fryd» oppleves som selvsagte i munnen hennes. Emnetus monologer som Medea er kort sagt noe av det mest kraftfulle jeg har sett på lenge.

Energien møter Jasons, og Emil Johnsen sender kraftsalvene tilbake med en passende sleip, seksualisert og voldelig overlegenhet. Når Meda har tatt livet av deres to barn, er imidlertid ikke Jasons smerte helt tilgjengelig for meg. Han skriker og krymper seg, men har ikke bygget opp nok sympati til at jeg vet om jeg skal tro på ham eller ikke. Det er mulig at det er tilsiktet fra regissør Kjersti Horns side å gjøre Jason til en ensidig usympatisk figur. Det ville kanskje være for krevende – også for oss i publikum – og ta inn over oss hans tragedie i tillegg til Medeas?

Foruten barna, Medea og Jason, har forestillingen to biroller: ammen og barnevakten, spilt av henholdsvis Trine Wiggen og Tani D. Hansen. Det fungerer godt å ha noen som observerer de ekstreme følelsene utenfra. De to skaper en slags balanse, et minne om normalitet spilt opp mot den ekstreme unntakstilstanden. Når ammen og barnevakten griper inn i handlingen med replikker og utrykker sin fortvilelse, virker det likevel litt lite motivert.

Dyttet over kanten

Første del av oppsetningen domineres av brøl og kamp, en vold som når sitt klimaks i barnemordene. Oppbygningen skaper en følelse av at Medeas handling bare er konsekvensen av den psykiske og fysiske volden hun selv har blitt utsatt for. Kanskje spør ikke forestillingen så mye «Hvor langt kan en desperat kvinne gå?» som «Hvor langt er det mulig å dytte et menneske til det faller over kanten?». Etter drapet og Jasons reaksjon, ja, når dramaet på sett og vis er over, åpnes det opp et nytt rom. Her står Athena Farrokhzads tekst i sentrum.

Farrokhzad er for lengst blitt en kunstnerisk autoritet i Sverige, og måten hun har diktet seg inn i Medea på er imponerende. Ikke fordi hun gjør noen storslåtte, dramatiske helomvendinger, men tvert imot fordi hun tar det helt ned. Menneskeheten hadde noen spørsmål, og det falt på Medea å besvare dem, sier hun. Menneskeheten hadde noen grunnleggende bekymringer, og dem har Medea bekreftet.

Siste del av forestillingen tar seg god tid. Medea er gjennomvåt. Hun sitter alene, på kne i vannet der papir og pommes frites har løst seg opp, der barnas lik ligger slengt i søplesekker. Emnetu framfører Farrokhzads tekst som en lavmælt, poetisk refleksjon over det som har skjedd. Hun snakker mykt med seg selv. «Det er jeg som er Medea. I 2000 år har jeg drept mine barn.»

2 X Medea, i Kjersti Horns regi, viser hvordan Medeas tragedie angår oss. Den fortsetter å være – ikke bare relevant – men dypt skakende.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater