På vandring

Rigels øyne, Roy Jacobsens tredje bok om folket fra Barrøy, handler­ om Norge like etter krigen og alt som gjemte seg i skygg­ene av folks bevissthet. Den første­ boka i serien, De usynlige, skildrer­ hverdagslivet for isolerte øy­boere ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Hvitt hav, andre bok i trilogien, handler om Ingrid og livet på Barrøy i krigsåra. Hun redder en russisk soldat som flyter i land etter å ha havarert med fangetransporten «Rigel», et forlis få har hørt om, hvor 2.500 russiske krigsfanger omkom. Hun forelsker seg og føder et barn. I Rigels øyne er barnet unnskyldningen for å lete etter barnefaren Alexander, mannen som har gitt datteren de mørke øynene. Et vilt og fåfengt håp om å finne ham, blandet med vag skyldfølelse over å ha sendt ham fra seg, får Ingrid til å vandre ut av øysamfunnet for å søke etter Alexander.

Drives videre

I forrige roman­ fremsto Ingrid hevet over ­naturlige begrensninger normale kvinner har – det er ikke endret i årets bok. Men om vi godtar at hun, som en eventyrhelt, kan gå dagevis over fjell og gjennom skoger med et lite barn på magen og en sekk på ryggen, (faktisk også med en koffert over en lang strekning), åpenbarer en annen fortelling seg. For boka er elementært spennende. Romanen­ avslører bit for bit mer om den forsvunne mannen og reiser nye spørsmål som driver ­Ingrid videre til stadig nye kortvarige oppholdssteder. Nettopp slik mange mennesker gjør i dag. Flyktninger mister kontakten med sine nærmeste, de søker, de reiser videre i håp om å finne et sted å være – en tilhørighet.

Samtidig er boka et tidsbilde. Ingrid møter et land preget av optimisme og byggevirksomhet – en nasjonal dugnadsånd ­preger samfunnet. Men det samme­ Norge er i det første etter­krigsåret også preget av dårlig samvittighet og skyld. Mange føler at de ikke gjorde nok for å hjelpe flyktninger under krigen. Det gir fortellingen en egen logikk.

Underfortalt krigshistorie

De menneskene hun møter, skjuler­ noe. Enten de har samarbeidet med okkupantene, eller de har møtt Alexander og vet noe de ikke vil ut med. Ingen av dem hun treffer, forteller alt de vet. En gang står hun overfor et tribunal av realitetsorienterte menn som råder henne til å reise hjem. De hevder at mennesker forsvinner i krigens kaos, dessuten er ikke «det russiske folk våre allierte lenger, men engelskmennene er det». Dette speiler den rådende politiske situasjonen like etter krigen, som har ­bidratt til at noe av sannheten om ­andre verdenskrig er undertrykket i vår ­kollektive etterkrigshukommelse.

Det var om lag 100.000 russiske krigsfanger i konsentrasjonsleirer i Norge. Som straff­arbeidere bidro de blant annet til å bygge jernbane, veier og havner. Etter krigen returnerte Norge­ krigsfangene, og Stalin sendte mange av dem til gulag­ene i Sibir. Da Ingrid ankommer Sonderlagen Mysen – en oppsamlingsleir for krigsfanger, ­møter hun mennesker som skjuler sin identitet i frykt for å bli sendt hjem til Sovjet. De ­møtes av mistanker om at «de juger om hvor de kommer fra og påstår at de ikke lenger har noe land å reise tilbake til». Det gir ­assosiasjoner til vår tids retorikk og restriktive flyktningpolitikk som skysser mange tilbake dit de kom fra.

Ingrid går rundt med en forbløffende uvitenhet som vitner om alt hun ikke vil se og vite. Den kan også ses som et bilde på alt vi ikke vil se. Det kommer nok en roman til fra Barrøy. Inntil da, les denne.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER  ]