Bøker

På randen av eksistensen

Merethe Lindstrøms nye roman er både etisk forpliktende og politisk relevant.

Som få andre fanger Merethe Lindstrøm utsatte mennesker i umulige livssituasjoner i veldreide språklige bilder. I vår tids fravær av empatisk vilje til å forstå mennesker som lever på flukt, blir Nord – hennes niende roman – et argument for det motsatte. I en etisk forpliktende fortelling skriver hun seg inn i flyktningers livsbetingelser med et avtrykk som brenner seg fast.

Romanen foregår i etterdønningene av en krig og graver dypt i vår felles hukommelse. Lagrede bildeminner fra romaner og filmer om avslutningen av andre­ verdenskrig med sitt inferno av råskap, vandalisme og død, aktiveres. Med klesfiller, et par støvler og knokler trukket med hud, vandrer folk nordover etter å ha blitt kastet ut av oppsamlingsleire. «Nord» representerer utopi og håp. Som i vår egen tid. Lindstrøm kretser inn eksistensens nullpunkt, slik det oppstår i alle krigs- og fluktsituasjoner der mennesker mangler mat, et hjem, en seng – et sted å høre til. ­Gevinsten er at romanen pløyer dypere enn om den var tidspesifikk. Nord favner alle krigs­situasjoner der samfunn og infrastrukturer er sprengt i stumper. Rettigheter eksisterer ikke. Mennesker blir nedverdiget, forfulgt og drept for sin anner­ledeshet.

LES OGSÅ: Svak roman om flyktninger

Gjest i andres liv

Denne mørke­ fabelen om mennesker som lever på randen av eksistensen konsentrerer og samler ledende motiv i Merethe Lindstrøms univers. Det å være fremmed i tilværelsen og mangle tilhørighet, dukker opp med jevne mellomrom. Å være gjest i andres liv – og å være på reise, underveis – kommer igjen og igjen. Lindstrøm er kjent som finslepen stilist i Askildsens ånd, med en fortettet kjølig, klar skrivemåte med dramatikken lurende like under. I Vinterarkivene, den selvbiografiske romanen fra 2015, synes jeg forfatteren nærmer seg et mer modernistisk toneleie der betydningsdannelsen er mindre fast. Denne tonen slås an igjen nå. Ikke et markant brudd med slik hun har skrevet før, men temaene trer mer i forgrunnen. Denne gangen i en verden tømt for mening.

Fellesskap

Bare ruiner av gamle gods og utbombede bygninger står igjen langs veien, som vitner fra det gamle samfunnet og en lykkeligere tid. Jeg-fortelleren kalles Jol, og er en ung mann som opprinnelig kommer fra Nord – flyktningen er faktisk en av oss. Han har gått i lange fangemarsjer og sittet i oppsamlingsleirer. I det romanen åpner, vandrer han alene og er nær ved å miste seg selv. Identiteten slår sprekker og vettet hans er i fred med å gå fløyten i takt med at virkeligheten omkring ham blir stadig mer ensom, røff og monoton. Jol får øye på en yngre gutt som har søkt tilflukt i et tre. Sammen går de videre og fellesskapet holder Jols sinn samlet.

LES OGSÅ: Knallsterk roman om «det norske»

Forkledd som gutt

Guttens identitet er også usikker. Han er egentlig ei jente. Forkledd som gutt har hun reddet seg fra de redslene jenter kan utsettes for i en krigssituasjon. Etter et bombe- eller mineangrep plukker de opp et barn. Barnets behov gjør situasjonen deres enda mer akutt. Bildene som beskriver barnet som trenger klær, stell og omsorg forlater ikke hodet mitt sånn umiddelbart. Når de setter fra seg barnet i en hage utenfor et hus der de har fått mat, føles det riktig at denne muligheten for å tenke at barnet får en fremtid, får plass i dette dystopiske universet. Strimer av håp finnes også «inne mellom trærne, greinene holder rundt oss, i armhulene gjemmer det seg ekorn og feite ugler, i mørket er stjernene metallspon på himmelen, de river hull i natta, lager tuneller som lyser.» Som grell kontrast til all gruoppvekkende ødeleggelse menneskene steller i stand, fremstår naturen med en særegen form for skjønnhet i dette vakkert dystre universet. Den er spiskammers, soverom og tilbyr en slags nåde og ro. Umulig å oppdrive ellers i den knuste virkeligheten de flyktende befinner seg i langs den gjørmete ruta nordover.

LES OGSÅ: Ny inngang til gammel bestselger

Tilhørighet

Slik en rekke forfattere har skrevet om nylig, representerer Nord drømmen om trygghet og ønsket om å høre til et sted for mange. Blant de beste skjønnlitterære fortellingene om flyktninger i dag, er tyske Jenny Erpenbecks Går, gikk, har gått, som kom i vår. I denne ligaen plasserer Nord seg. I samme klasse finner vi romanen Invasjonen som kom på norsk for et år siden. I den følger Madame Nilsen (danske Claus Beck-Nilsen) menneskestrømmen som vandret nordover langs landeveiene i Europa sommeren 2015. Forfatteren erfarer at det ikke er mulig for henne å komme på innsiden av andre menneskers lidelse. Det synes jeg derimot Merethe Lindstrøm får til. Med sterk etisk forpliktelse skriver Lindstrøm seg inn i en umulig livssituasjon og åpner et felles erfaringsrom leseren kan tre inn i. Det vitner om et bankende varmt engasjement og det er politisk pregnant. Samtidig er det noe ved teksten som holder meg ørlite på avstand, nettopp fordi romanen nesten blir som et ferdigmeislet kunststykke. Kan noe bli for perfekt?

LES OGSÅ: Klimaroman med svake karakterer

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker