Overskridelsenes omkostninger

I et velferdssamfunn hvor nesten alle praktiske bekymringer kun kan skimtes i bakspeilet, er det kanskje ikke så rart at samtidslitteratur vender blikket mot religion og metafysisk grubling. Lars Petter Sveen, Karl Ove Knausgård, Steinar Opstad, Hanne Ørstavik og Jon Fosse er bare noen av forfatterne som de siste årene har bidratt til bøker om tematikken. Og godt er det, for norsk samfunnsdebatt er i økende grad en mosaikk av stemmer fra ulike religioner.

Samtidig finnes det, paradoksalt nok, et halsstarrig og insisterende ateistisk paradigme i deler av norsk offentlighet. Men litteraturen er ofte en slags protest mot rådende maktstrukturer. Jordsmonnet for den maktkritikk litterær behandling av religion også er et uttrykk for, finnes ikke minst i den illiberale impulsen deler av samfunnsdebatten er preget av.

LES OGSÅ: «Den mektige visdomslitteraturen vår er satt på et sidespor»

Underdekket

Men den egentlige vekkelsen som hjemsøkte både Norge og andre land, pinsebevegelsen, er fremdeles ikke bortskjemt med litterær omtale. I den grad konservative kristne har blitt fremstilt i litteraturhistorien, er det som strenge, og gjerne litt dumme, voktere av kulturen og historiens lenker, som protagonistene i kulturradikale bøker har ønsket å frigjøre seg fra.

Noen unntak finnes naturligvis, som Per Olov Enquist og Levi Henriksen. I Enquists Lewis reise kan man blant annet lese om pinsevennenes lange og tette historiske forbindelse til arbeiderklassen. Men hvilke ideer, hvilke formative erfaringer det brede flertall av ungdommer sitter igjen med etter en ungdomstid i pinsebevegelsen, er underbelyst.

Første del av Eivind Buenes bok, Oppstandelse, handler imidlertid om hovedpersonen David sin ungdomstid blant pinsevenner i Drammen på nittitallet. Buene beskriver erfaringene fra denne tiden på en overbevisende måte. Forfatteren kjenner språket, han kjenner motivene og ønskene som romsterte rundt i hodene og kroppene på ungdommene i menigheten. Oppstandelse skildrer Davids ungdommelige naivitet og religiøse overmot. Her tales det i tunger, det evangeliseres på gater og streder, her er håndspåleggelse og demonutdrivelse.

Roten til alt vondt

Vårens debatt om enkeltes erfaringer fra Jesus Revolution var påvirket av nyere tiders tanker rundt utbrenthet, men viktigst; som alltid forsvant den vesentlige distinksjonen mellom pinsebevegelsen og trosbevegelsen, hvorav det er sistnevnte som er roten til alt vondt. Pinsebevegelsen, og især den nordiske, har alltid vært preget av moderate og nøysomme mennesker, som i skyggen av en dominerende statskirke har holdt på med sin strengemusikk og blandakor.

På nittitallet skjedde det noe. Som en trojansk hest kom trosbevegelsen med overdreven karismatikk og fascinerte særlige de unge pinsevennene. De fleste eldre følte seg fremmedgjort i egen menighet og holdt kjølig avstand. Det er betegnende, og helt historisk korrekt, at Buenes mest usunne beskrivelser fra ungdomstiden omhandler besøk i trosmenigheter.

LES OGSÅ: Eks-redaktør innrømmer: – Noen av historiene er nok litt dystre

Åpent forhold

Men dette er ikke primært en bok om pinsebevegelsen. I andre del forandres alt når vi møter David som voksen. David måtte nemlig langt vekk for å se verden klarere enn gjennom lovsangens massesuggesjon. Nå er han utøvende billedkunstner og lever i et åpent forhold med sin samboer. De kan ligge med hvem de vil, når de vil, bare de forteller den andre om det. Hoveddelen i del to handler om en ferie David og samboeren drar på, sammen med et annet par. Opplegget er at de skal dele på hverandre, ikke minst om nettene. Venneparets barn, en toåring, er utelukkende en stressfaktor og noe den filippinske au pairen skal ta seg av til minst mulig bry for David og vennene.

Ytterpunkter

Buenes har beskrevet det mange vil se på som ytterpunkter; konservativ kristendom og et normoppløst, erkeliberalt, urbant par som ikke setter noen grenser for egen seksualitet. Den idemessige overbygningen som binder de to delene sammen, handler om overskridelse. Idet David forlot pinsebevegelsen og etablerte seg i et parforhold uten grenser, gikk han fra én grenseløs tilværelse til en annen. Gjennom å beskrive disse ytterpunktene, disse radikalt forskjellige livsformene, viser Buene at overskridelsen, ønsket om en annen tilværelse, finnes overalt.

Troen på å forandre

Nå er det ingenting nytt i ønsket om en brave new world. Det nye tiltar ulike former, men troen på å forandre verden er den samme. I dag har man byttet ut Gud med naturen i Miljøpartiet de Grønne, og i stedet for håndspåleggelse ville man gripe til væpnet revolusjon i store deler av norsk akademia og intelligentsia for få tiår siden. For unge mennesker handler det gjerne bare om noe så allmenngyldig som et ønske om å finne sin plass, leve noen år med en indre jubel foreldrene ikke forstår.

ANMELDELSE: Hun var Hamsuns «stalker»

Dyp sammenheng

Mer presist drøfter Buene omkostningen ved overskridelse. Kombinasjonen mellom bokens to deler holder som bare det. At det finnes en dyp indre sammenheng mellom den unge og vokse David er rett og slett godt tenkt.

På den ene siden spør boken hva det koster å være del av et karismatisk ungdomsmiljø. Reisen vekk fra menighetsfelleskapet gikk ut over forholdet til hans egen familie og rammefortellingen er Davids forsøk på å nærme seg broren sin igjen, som fortsatt befinner seg i det kristne miljøet.

Kostnader

På den annen side handler Oppstandelse om hva det koster å leve i total frihet som voksen. Forrige uke fikk Norge sin første organisasjon for polyamorøse. Buene har tatt disse tendensene som finnes i enkelte miljøer i dag, hvor det hviskes og undres; skulle vi ikke vært litt friere? Levd under andre forhold? Også har han skrevet dette idémessig helt ut (om enn han ikke er den første til å gjøre akkurat det).

Det litterært innovative i denne boken ligger snarere i at Buene trekker frem én form for kristendom, den pinsekarismatiske, og behandler den idémessig som noe interessant. For på samme måte som det ikke finnes noen sosiale omkostninger ved å leve i et stabilt, monogamt forhold i dag, er det heller ingen overskridelse i mainstream norsk statskirkekristendommen. Beskrivelsen fra pinseungdomstiden til David viser hvor innsydd luthersk kirkelighet er i norsk middelkultur.

Medhårs

Jeg nikker selv anerkjennende når Åste Dokka slår et slag for de som bare går i kirken noen få ganger i året. Hun skriver jo om sånne som meg. Men det er jo bare kristen tenkning som stryker samtiden medhårs. Eller når Bjørn Eidsvåg slår inn vidåpne dører på en teaterscene. Når vi som deler mange av Eidsvågs synspunkter, tenker om oss selv som kristne spydspisser, som progressive ploger, er vi egentlig trendsensitive værhaner. Alltid vaiende dit den sterkeste vinden allerede har blåst en stund.

Fri for moralisme

Oppstandelse er intet forsvarsskrift for pinsebevegelsen, så langt derifra. Men boken viser at David var i et reelt subversivt miljø som satte spor han fremdeles ikke er ferdig med. På ferieturen tar han for eksempel den kristne au pairen i forsvar når hun tar til motmæle mot partnerbyttene om nettene. David deler ikke lenger hennes oppfatning, men forsvarer au pairens rett til å mene noe om det, basert på sin tro. Og i skriftemålet med den katolske presten på ferieøya leverer David en plutselig frigjørende tanke om hvorfor han synder.

Dette er en god litteratur, fri for moralisme og klare svar. Nysgjerrig og godt skrevet.