Teater

Over lik

På sitt beste utforsker Det Norske Teatrets Macbeth ondskapens meningstomhet på en meningsfull måte.

Mørke lar seg lett forveksle med dybde. Vi har en tendens til å ta ondskap for innsikt, smerte for sannhet, vold for virkelighet – ikke uten grunn: Disse sidene ved det menneskelige er vanskelig å vedkjenne seg, og har alltid vært forsøkt fortrengt. Når vi endelig våger å utforske ondskapen, kan det oppleves som at vi trenger inn i noe mer ekte.

Det er utvilsomt viktig å ­undersøke mennesket og makt­enes skyggesider. Allikevel lurer jeg på om vi ofte undervurderer hvor vanskelig det lar seg gjøre på en interessant måte?

LES OGSÅ: Å høre på en sprukken stemme

Meningstett

Scenen er et svart rom bak en tynn ramme av lysrør. Som en passpartout med harde, rette vinkler, tegner lysstripen opp en klar begrensning av scene­rommet før den fortsetter ut på gulvet foran publikum. Firkanten­ av lys er dekket av skimrende film og speiler det som beveger seg over den. Her fortelles Shakespeares tragedie Macbeth i Edvard Hoems oversettelse.

Skuespillet er blant Shakespeares kortere og mer komprimerte, noe som gjør det utfordrende å sette opp. Det er flere ord og tettere metaforbruk på mindre virkningstid. Regissør Peer Perez Øian har gjort noen gode grep for å få stykket til å sette seg i oss – og noen mindre gode.

Hva blir igjen?

Macbeth er en djerv og dyktig general i kong Duncan av Skottlands hær. I ­åpningen av forestillingen ser vi tre uhyggelige hekser i dans. Neste gang vi møter dem, viser de hvite, ballerinakledde kroppene seg for Macbeth og hans våpenbærer Banquo. De snakker med én stemme når de hilser: «Heil deg, Macbeth, som ein dag skal bli konge!» Spådommen utløser et bloddryppende hendelsesforløp.

Med makten som venter ham for øye, går Macbeth over lik etter lik etter lik. Hva er det som driver ham? I Preben Hodnelands skikkelse framstår Macbeth som en ganske karakterløs type. Hodneland gir et troverdig bilde av en karakter som fullstendig overstyrer sin samvittighet. Hva blir igjen av oss, når vi oppgir viljen til å gjøre godt? Tidvis synes jeg allikevel at det herjede, forvirrede uttrykket går over i en uheldig uttrykksløshet.

En skikkelse som må være vel så utfordrende å spille, er Macbeths kone. Lady Macbeth er hjernen, viljestyrken og energien som driver generalen til å overskride stadig flere grenser. Ingeborg Sundrehagen Raustøl gjør så mye hun kan ut av en rolle som dessverre virker like strengt begrenset til ensidig ondskap, som scenen er av lysrørene. Jeg får ikke tak på hvor den sterke viljen hennes kommer fra. Skikkelsen blir et portrett av det ondes banalitet, på en måte som ikke virker tilsiktet.

LES OGSÅ: Ørjan Matre går dypt inn i klangens materialitet

Gjøgling

Macbeth er ikke et stykke som romantiserer det onde i mennesket. Det finnes ingen forlokkende forestillinger om en slags primitiv, produktiv kraft. Tvert imot kommer det klart fram at ondskapens logikk graviterer mot meningsløshet.

Når Macbeth etterhvert får høre om sin kones død, trekker han nær sagt på skuldrene med et «Ho skulle helst ha døydd ein annan gong.» Og videre: «Brenn ut, du korte lys! Ein skugge er vårt liv, ein ussel gjøglar, som spradar, ynkar seg, si stund på scenen, og ikkje høyrest meir. Det er ei segn, fortald av dåren, full av larm og vreide, heilt tømd for meining.»

Tragedien gir allikevel rom for flere nyanser og mer kompleksitet­ omkring det onde i mennesket enn det som kommer fram i forestillingen. For å ­begynne med det enkleste: Kunne man i portretteringen av kvinnelig ondskap funnet et mer originalt uttrykk enn høye hæler og mørk leppestift? Lady Macbeth er kledd opp som en ond disneyheks. Den altfor kjente ­typen dekker over muligheten til å se mennesket i henne, og dermed for muligheten til å ­erkjenne at disse tilbøyelighetene også finnes i meg.

Flimrende virkelighet

Oppsetningens står støtt i at den er forankret i en udødelig tekst. Slik vokser teateropplevelsen i meg etter at jeg har forlatt ­salen. Fremstillingen av heksene er tilstrekkelig skummel og Petter Winther er et friskt pust på scenen i birollen som Banquo.

Etienne Pluss' scenografi gjør inntrykk. Når Macbeth på et tidspunkt nøler med å drepe, sier kona: «Dei sovande og døde er som bilete, det er barneauge som fryktar dikta djevlar.» Speilbild­ene som flimrer over gulvet spør subtilt, men virkningsfullt: Når er noe sant, og av betydning? Spådommen Macbeth handler på, er jo også bare en forestilt, mulig framtid. Og ondskapen – ­heksene, er de virkelige? Slik utforsker forestillingen på sitt beste det onde på en undrende, interessant og ­klisjéfri måte.

Her motbeviser stykket sin egen dystre dom: Gjøgleren ynker seg ikke bare en stund på scenen, for ikke å høres mer. Sagnet, fortalt av dåren, er allikevel ikke helt tømt for mening.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater