Kunst

Øvelser i oppmerksomhet

På Nasjonalgalleriet får vi gode forslag til hvordan et friskt blikk på verden kan holdes ved like. Men museet kunne godt lagt enda større vekt på kunstens forbindelse med betrakteren.

At vår tid er overfylt av visuell info, er blitt gjentatt til det kjedsommelige av både undertegnede og andre. Så lenge mange overveldes i en slik grad at både oppmerksomhet og dømmekraft svekkes, er det likevel umulig å slippe problematikken. Dette tærer ikke bare på individet, det er et betydelig samfunnsproblem.

Fra et slikt perspektiv kan utstillingen Troløse bilder betraktes som en verktøykasse: mulige modeller for hvordan vi betrakter verden med et skjerpet blikk.

Samfunnsnytte

Men det er ikke den kunsthistoriske vinklingen som er det mest spennende – hvordan bruken av reklame og andre tilsynelatende verdiløse bilder gjenbrukes i kunsten. «Appropriasjon», som det kalles. Heller ikke den litt selvfølgelige påpekningen av hvordan den digitale virkeligheten gjør det mulig å iscenesette seg selv på flere vis. Ja, ikke engang såkalt «post-internett-kunst» – forøvrig et håpløst begrep – er det mest verdifulle i Troløse bilder.

Museets vekt på hvordan kunsten utvikler en selvstendig refleksjon rundt bilder er dermed ikke fininnstilt nok for en betrakter som er mer opptatt av samfunnsnytte enn kunsthistorie. Den legger for stor vekt på kunsten selv og mindre vekt på verkenes relevans for oss som ser dem. Jeg mener at det siste må være den viktigste oppgaven for et offentlig museum. Særlig, ironisk nok, i en tid som har så mange underholdningstilbud.

Men det skal ikke mye til for å skru oppmerksomheten i den retningen, heldigvis.

Kopier av kopimaskiner

Bare se på Thomas Demands Copy-shop (1999), som viser et bilde av kjempemessige printere i et typisk, kjønnsløst, næringslokale. Lysstoffrør i taket, intetsigende og kjølig interiør. Det ser ut som et bilde fra en katalog for kontorrekvisita. Uutholdelig kjedelig! Men så viser det seg at kopimaskinene er kopier selv. Scenen er riktignok basert på et virkelig næringslokale, men det vi ser bilde av, er en modell av originalen laget av papir. En perfekt illusjon. Hadde jeg ikke visst det, ville jeg ikke kunnet skille dem fra hverandre.

Det uinteressante blir en håndverksmessig prestasjon. Det trivielle blir gåtefullt. Dessuten virker kopiene tilbake på originalene. Kanskje det var noe annet også dér? Gjennom kopien blir vi nysgjerrig på originalene.

Maktens steder

Skinnet bedrar også i Sean Snyders fotografi Storage (46.187 latitude, 6.1271 longitude) (2016), hvor vi ser en generisk husfasade. Nitrist motiv dette også, inntil vi får vite at veggene skjuler et av verdens største lager for dyrebare kunstverk. De er investeringsobjekter allmennheten kanskje aldri vil bli kjent med. Vi kunne si at det er et bilde av det vi ikke får lov til å se eller vite noe om.

Noe lignende gjelder Trevor Paglens NSA-Tapped Fiber Optic Cable Landing Site, Point Arena, California, United States (2014). Internett og alskens digitale entiteter, som «skyen», er abstrakte størrelser for de fleste. Men i dette fotografiet ser vi stedet der de faktiske ledningene som fører informasjonsstrømmen over Atlanteren kobles sammen. Det hemmelige og usynlige blir – som hos Snyder – håndgripelig ved at det har en forankring i geografien.

Pornoklipp

Forbindelsen mellom det vi ikke får se – men kanskje burde sett – og det vi har altfor lett tilgang til, konkretiseres fra en annen vinkel i Mike Bouchets Untitled (2013). Her projiseres pornoklipp ved siden av hverandre i så stort antall at vi mister fullstendig oversikten. Det absurde i at makt og rikdom skjuler seg, mens uendelige mengder porno kan beskues på enhver smarttelefon, gjør det overtydelig at det som er lettest tilgjengelig hverken er det vi burde se eller lærer noe av å være vitne til.

Etter en runde på utstillingen Troløse bilder blir dermed ikke problemet så mye mengden informasjon i seg selv, men heller at vi er for lite oppmerksomme på hvordan bildene som foreligger påtvinger oss urimelige skiller mellom det som er interessant og ikke.

Det vi trenger er jo bevisstgjøring om akkurat dét.

LES OGSÅ: Er det riktig å fjerne kunstverk som bryter med våre likestillingsidealer?

Tankevekkende

De mest tankevekkende verkene blir derfor også dem som griper direkte inn i hvordan museumsrommet selv er organisert. Rachel Harrisons Marilyn with Wall (2017) er det mest radikale, i så måte. Det består av et fotografi av to frittstående vegger fra en tidligere utstilling på Nasjonalmuseet – men dette fotografiet er, i sin tur, montert på en av veggene vi står og ser på et bilde av. Ovenpå denne fordoblingen av vegger har kunstneren hengt nok et fotografi, denne gangen knipset på Andy Warhol–museet i Pittsburgh.

Vi er både foran og bak kulissene på samme tid. Utstillingen, kunstverket, rommet som huser dem – og hvordan vi ser alt sammen – settes i bevegelse, blir usikre. Situasjonen skjerpes ytterligere ved at stropper og traller – monteringsutstyr – er inkludert i presentasjonen.

LES OGSÅ: Klargjørende om kjønn og identitet

Fruktbar forvirring

Hva er det Harrison gjør? Han gjør oss oppmerksomme på hvordan ethvert kunstverk er nøye iscenesatt med rammer og vegger som skiller det interessante fra det uinteressante. Ved å fjerne disse markørene skaper han en forvirring som er fruktbar, rett og slett fordi vi må tenke gjennom hvordan rommet er arrangert.

Harrisons inngrep i rommet korresponderer med noen intervensjoner i den faste samlingen i Nasjonalgalleriet også. Mens Harrison bryter opp rommet, omarrangerer plasseringen av Torbjørn Rødlands I et norsk landskap 1 (1993) og I et norsk landskap 18 (1995) den rettlinjede beretningen om kunst. Spennende grep! Den stive måten å presentere kunst på – hvor kronologi og stilhistorie styrer hvordan verk og rom organiseres – er jo også håpløst utdatert, selv om den fortsatt er den dominerende modellen i de fleste museer. Det vi trenger i dag er jo en måte å vise kunst på hvor verkets forbindelse med vår livsverden synliggjøres, ikke hvilket år det er laget eller om det er fra romantikken eller ikke.

Det håper jeg vi får se mer av fra Nasjonalmuseet fremover. Selv om denne utstillingen viser at de er på rett spor, kunne den tatt enda noen skritt i vår retning for å gjøre det tydelig hvor viktig kunst er for dagens 
mennesker.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst