Anmeldelser

Orgelspill fra øverste hylle

Fire av våre fremste organister har spilt inn orgelverk fra barokk til samtid. Det er mye å glede seg over i innspillinger som strekker seg fra Bach til Kjell Mørk Karlsen.

Sannsynligvis er Kåre Nordstogas­ CD fra Oslo domkirke mest ment som en presentasjon av hovedorgelet og de klanglige mulighetene det har. Her er Nordstoga «hjemme», hvilken organist kjenner dette orgelet bedre?­ Ryde og Berg-orgelet, med barokk­fasaden fra 1727, kommer til sin rett i et program som burde ha bred ­appell: Toccata og fuge i d-moll, Holbergsuite, variasjoner over Eg veit i himmerik ei borg, Gammal fäbodpsalm från Dalarna, orgelversjon av feleslåtten Rosa, fantasi over koralen Wie schön leucht' uns der Morgenstern, og til slutt Ave Maria.

Imponerende

Kåre Nordstoga­ spiller med suveren oversikt og innsikt, mest imponerer han i den meget krevende koralfantasien av Reger. Det er et variasjonsverk over melodien og den tyske teksten, mange husker melodien fra salmen «Av høyheten opprunnen er». Her viser orgelet seg i full bredde, fra det dunkleste pianissimo til et nesten påtrengende fortissimo. Blant det folketonebaserte på CD-en vil jeg fremheve Rosa; et resultat av samarbeidet mellom Nordstoga og felespilleren Knut Buen. Her svinger orgelet seg i hardingfelestil. Elegant og klanglig delikat. Mye å glede seg over på denne CDen, som også lydteknisk er god, med minimalt av trafikkstøy utenfra.

###
Kåre Nordstoga: The organ of Oslo Cathedral (2016). Lawo classics 1103.

Mendelssohn-sonater

En dobbelt-CD med musikk av Mendelssohn er innspilt på Eule-­orgelet fra 2014 i Sofienberg kirke, som er godt egnet for tyskinspirert orgelmusikk fra 1800-tallet. Musikken av Felix Mendelssohn er forankret i tradisjonen etter Bach, i klassiske former.

Da de seks sonatene (på CD 1) ble publisert, var de satt sammen på grunnlag av et større antall stykker. CD 2 inneholder komposisjoner som ikke kom med i sonatene, og som kanskje har vært lite kjent. For de mange som kjenner annen musikk av Mendelssohn, vil tonespråket ofte være gjenkjennelig og tilgjengelig. Mendelssohn forbinder vi ikke minst med temaer som lett setter seg fast, dette gjelder også i orgelstykkene. Her er mye flott å oppdage.

Anders Eidsten Dahls tolkning er ren og usentimental. Han spiller med stort teknisk overskudd, noe mange av satsene krever. ­Sofienbergorgelet imponerer med klang som kan være både mektig og myk. Honnør for denne klingende dokumentasjonen.

###
Anders Eidsten Dahl: Mendelssohn and the Organ Sonata. Lawo classics 1108.

Norske orgelverk

Terje Winge­ musiserer briljant på Ålesund kirkes orgel, som etter renoveringen er et av landets største, og velegnet til de ekspressive verk­ene som presenteres. Dette er til dels krevende musikk, både for tilhører og ikke minst for utøver. Men lyttere som er uvant med dissonerende orgelklanger skal ikke la seg skremme! Å møte det som «river» litt kan gi stort ­utbytte.

Kjell Mørk Karlsens Sonata «De profundis» (fra 2003) har en alvorlig karakter og gripende intensitet. Ropet fra dypet – De profundis clamavi – illustreres dramatisk fra starten, med et gjentatt, fallende motiv. Annen sats – Monodi – («en som synger alene») åpner mer stillferdig, med figurasjoner som utvikles over et orgelpunkt. Tredje sats, Aus tiefer Not, er på mange ­måter formet som en toccata fra en fransk orgelsymfoni, med virtuose figurasjoner i manual over tema i pedal. Her inntrer koralen «Av dypest nød jeg rope må». Virkningsfullt.

Mer umiddelbart tilgjengelig er Trygve Madsens Le Tombeau de Dupré (1989). Den er formet som en fransk orgelsymfoni, og er mer å oppfatte som en hyllest til, enn som gravskrift over den legendariske organist og komponist Marcel Dupré. Stilmessig og satsteknisk lånes det lekent fra nevnte franske tradisjon. Orgelmusikk kan faktisk være humoristisk. Navnet Marcel forekommer som tema i fugen, både gjennom solfa-systemet og i «vanlige» tonenavn. Men det er nok ikke så lett å høre.

Med Ecclesia in mundo av Kjell Flem er vi over i en annen klangverden, inspirert av Olivier Messiaen og musikktradisjoner fra Østen.

Dette er et spennende verk i tre satser, en slags tonemalende ­beskrivelse av Kirkens rolle og betydning i verden. Yttersatsene er intense, med virtuose passasjer og store klangblokker. Midtsatsen Communion går lett i øret, den har et stille og statisk preg med improvisatoriske passasjer mot en eterisk bakgrunnsklang. Tiltalende.

###
Terje Winge: Organism. Lindberg Lyd 2L-123 SABD og Blu-Ray

De gamle er eldst

I det innholdsrike heftet som følger Kolbein Hagas nye CD, Old Bach – forever young, skriver Haga innledningsvis om sitt forhold til J.S. Bachs musikk: «…kjensle av å få del i noko stort, godt og reint». En god introduksjon til å følge ham gjennom et program innspilt på det store, relativt nylig restaurerte barokk­orgelet i Martinikerk, Groningen.

Det utfolder seg i full prakt i tre store preludier og fuger, Triosonate i G, og i koral­variasjoner. Kolbein Hagas spill kjennetegnes av gjennomtenkt frasering og til dels rolige tempi,­ som noen nok kan anfekte. Men spillestilen passer, etter min mening, på et historisk orgel som dette. Særlig synes jeg godt om triosonaten. Uansett: En helstøpt innspilling på et instrument som klinger tilnærmet slik det skal ha gjort rundt 1740. Det er også med å gjøre denne CDen høreverdig.

###
Kolbein Haga: Old Bach, forever young. Euridice EUCD 89 ISRC NOMVA 1689

Anmeldt av Helge Landmark

kultur@vl.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser