Orgelskimmer og jordmystikk

Det er ikke gallaverk av Bach, ikke Franck, ikke Mozart, ikke ­Widor – men Geirr Tveitt og Edvard Grieg. Ikke Toccata og Fuge i d-moll, men Griegs Ballade, hans «betydeligste» verk for piano, så knyttet til pianoklang at en orgelversjon knapt var tenkelig, hvem tør? Naturligere er det å tenke seg Tveitts Hundrad hadingtonar for stort orkester, orgelet kom jo i sin tid inn som et substitutt for kirkeorkesteret, som det ble for dyrt å ha gående: Én mann gjorde jobben for ti.

Åpner seg

Grieg og Tveitt skrev ikke for orgel, det kan det være mange grunner til. Men Asheim er blant de nysgjerrige­ i landet, han har «oversatt», det vil si arrangert, de to ­kjente verkene med stor ømfintlighet overfor originalene. Særlig Tveitt. Hvor vellykket det er å oversette Griegs alvorstunge Ballade vil det i hvert fall være to meninger om. Det er noe med Grieg-pianoets «vertikale­» tanke­gang som ikke finner seg helt til rette i Asheims vakre nok, «horisontale» orgelføring. ­Plata er ny, jeg vil gi Grieg sjansen gjennom flere runder, det kan jo åpne seg, det sinnet ikke umiddelbart fanger.

Norskeste av norsk

Tveitt er den norskeste av de norske, ­urnorsk, om vi hadde spurt ham selv. Det «klinger» av norrøn mytologi og sansende naturmystikk. Og likevel er han en av våre mest internasjonale toneskrivere, med bakgrunn i studier i Tyskland og Frankrike – som Grieg studerte han i Leipzig, senere i Paris, hvor blant andre Arthur Honegger var ­lærer. Vel hjemme oversatte han lærdommen til norsk. Hvorfor han så sjelden spilles i dag (bortsett fra et par av «hardingtonane» og populære senger som So rodde dei fjordan (Aslaug Vaa) og Du skal ikkje sove bort sumarnatta, (Aslaug Låstad Lygre) er et mysterium. Knapt er det orkestrert så ­ærlig originalt og mesterlig mytisk blant norske komponister. Kanskje fordi man må lytte, være stille, og det ligger ikke i ­dagens natur.

Hører ikke ellers

Dette ser Asheim – at hvis vi legger ørene tett inn til Tveitts musikk, så er vi del av naturen. Alt som synger under mose, bak steiner og hulrom i fjellene, i trærnes ­underjordiske liv, sanser Tveitt. Vi trenger ikke tro på det, klart ikke, men når han lirker frem tonene i Huldrehaugen og det skimrer i Langeleiklåt og den mørke og stjerneklare vinterhimmelen åpner seg i Den långje Vettranåttæ, er det vanskelig å stå utenfor. Overforklarer jeg? – nei, det kommer fra Tveitt selv. Han er en fører inn i natur­mystikkens haller gjennom klanger Norge ikke har hørt før. Det er dette Asheim, som den orgelmester han er, smidig og virtuost (på den gode måten) får fatt i – de «indre tonene» som ofte skjuler seg for et matt øre – og «de ytre», de som er knyttet til jorda. Det skimrer og buldrer, at noen ikke har tenkt orgel her før, er nesten rart. Men nå, altså.