Opprørsk om frimarkedet

Ha-Joon Chang er ikke antikapitalist: «Til tross for kapitalismens problemer og begrensninger, mener jeg fortsatt at det er det beste økonomiske systemet menneskeheten har kommet opp med.» Nei, Chang kritiserer en bestemt versjon av kapitalismen som har dominert verden siden 1980-tallet, frimarkedskapitalismen.

Sløve antagelser

Changs front mot frimarkedsentusiastene (les: de nyliberale økonomene­) er svært godt begrunnet. Han argumenterer for at de «sann­hetene som disse selger er basert på sløve antagelser og trangsynte visjoner» som i siste instans gjør de rike rikere.

Av disse entusiastene får vi stadig høre at markedsutviklingen er nødvendig og naturlig, at den sikrer individets valgfrihet og bedriftenes næringsfrihet og fremmer økonomisk vekst: «Progresjon» er synonym til «fremskritt» i et organisk forløp som dundrer av gårde, litt som ­positivismens framtids­optimisme herjet humaniora.

Men Chang går til statistikken som viser at under frimarkeds­ideologien har veksten gått ned, ulikhet og arbeidsledighet har økt og alt dette i tråd med en ­galopperende finansiell ustabilitet.

Grunnleggende spørsmål

Det som gjør denne boken virkelig god er at Chang tar et skritt tilbake, ut av et mangfold av økonomiske sannhetshierarkier, og stiller enkle spørsmål om menneskets natur. Han kritiserer etablerte økonomiske teorier og empiriske fakta om mennesket som forbruker, fakta som flere økonomer tar for gitt.

For eksempel diskuterer Chang menneskets væren i verden. For stemmer det virkelig at mennesket er et dypt egoistisk vesen (slik frimarkedsøkonomene fastslår)? Stemmer det at markedet effektivt utnytter energien til disse egoistiske individene med den følge at vi får et harmonisk og velbalansert maktsystem der økonomien er navet?

LES OGSÅ: Eilert Sundt dokumenterte fattige folks levevis

Motmæle

Påstanden impli­serer at markedssystemet ­kanaliserer det verste aspektet ved menneskets natur, grådigheten, inn i noe produktivt og samfunnsnyttig. Altså: Vi trenger markedet for at verden skal bli et bedre sted. Mennesket må få bade i sin egoisme hvis og bare hvis vi skal bygge et holdbart økonomisk system. I møte med slike kvasi-empiriske påstander om mennesket tar Chang kraftig til motmæle. Egeninteressen er ikke den eneste menneskelige drivkraften: «Hvis verden var full av de egennyttige individene vi møter i økonomiske lære­bøker, ville den faktisk stoppe opp fordi vi ville brukt mesteparten av tiden vår på å jukse, prøve å fange juksemakerne og straffe de fangne.»

LES OGSÅ: Olaug Nilssen skildrer livet med et autistisk barn

Hvem er de?

En kort innvending: Jeg skulle gjerne sett at Chang viste leseren hvilke personer han snakker om hver gang han snakker om frimarkeds­ideologene som «de» (ref. tittelens 23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen). Bokens dramaturgi gir dette «de» en svært sentral rolle. Men hvem er de? Hvorfor har han ikke adressert kritikken av ideologien bedre? En økonomisk ideologi finnes vel bare som summen av en rekke sentrale menneskers (politikere, økonomiforskere, finanseliten, byråkrater, økonomiteoretikere) tanker, overbevisninger og tekster?

Moralske verdier

Men det er et dypt engasjement for en mer rettferdig verden i Changs tekst, det skal han ha. Han får godt frem at debatten om rettferdig handel handler om moralske verdier og politiske ­beslutninger, ikke om samfunnsøkonomi. «Hvor skal markedets grenser trekkes?» er et politisk spørsmål. Og om det er et politisk spørsmål, så er det også et spørsmål om verdier og om etiske begrunnelser for å drive et best mulig marked, ikke bare for de rikeste­, men for alle. Slike meta-diskusjoner får belyst at alle økonomiske valg, uansett om disse impliserer statlige eller private­ aktører, er politiske valg der det er helt nødvendig med verdi­baserte beslutninger. Roman Linneberg Eliassen har oversatt boken til norsk. Det skal vi være takknemlige for.