Ondskapens uhyggelige seier

Anmeldt av Bjarte Botnen, anmeldelse@vl.no

Å bekjempe bolsjevikene sliter på tøyet, og en tidligere frontkjemper fikk derfor kjøpe en lys sommerdress fra et jødisk bo i Bergen. Det var en del verdi­gjenstander som gikk den veien, ikke minst var det stor interesse for leilighetene som ble ledige etter at norske jøder ble deportert til Auschwitz. Der trengtes ikke dresser, hverken mørke eller lyse.

Nå har historikeren Bjarte
Bruland skrevet bok om Holocaust i Norge med de tre triste hovedpunktene om registrering, deportasjon og tilintetgjørelse. Vi husker Bruland fra utvalget som på midten av 1990-tallet skulle undersøke hva som skjedde med jødenes
eiendeler under 2. verdenskrig.

ANMELDELSE: Filmen «Dunkirk» er en kommende klassiker

Nitrist tema

Dette er et sørgelig og nitrist tema. En gang
intervjuet jeg historikeren og
offiseren Antony Beevor som har skrevet en rekke gode bøker om krig. Beevor hadde mange gode poeng som forklarer den store interessen for andre verdenskrig. Ett av dem var uformet som et spørsmål til hver enkelt: Hvordan ville jeg ha reagert i en tilsvarende situasjon?

Tenk om vi kjente til at en leilighet på St. Hanshaugen var
ledig fordi eierne var sendt til et passende arbeid i Øst-Europa – og hvordan var egentlig den norske holdningen til våre daværende nye landsmenn? Forbudet mot jøder i Norge ble opphevet seks år etter Henrik Wergelands død i 1845, men gjeninnført av fører Vidkun Quisling.

Og slik talte Quisling til sin hird: «Gjennom gullet har de i århundrer behersket den øvrige verden fullstending. Det er ingenting som har vært umulig for dem. Når en rase eller et folk er blitt for mektig og har reist hodet, har jødene sørget for å stanse dem, enten ved krig eller borgerkrig. Slik har de holdt germanerne nede.»

LES OGSÅ: Tyskerne smykker seg med å ha tatt et oppgjør med 2. verdenskrig

Overgrep

Ikke før var landet okkupert, før det kom opp skilt i Østfold som viste til at Moss hadde en «Jüdischer Zahnarzt» («jødisk tannlege»). Det var Ge­stapo i Fredrikstad som sto bak, men det var norsk politi i Moss som tok seg av det praktiske – og slik skulle det fortsette.

Og det skulle snart bli verre enn skilt om jødiske tannleger. Bladet Hirdmannen meldte i
august 1941 om overgrep ved Østfronten. Det blir gjort kort prosess med en jøde: «Foran huset på 3 m hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut.»

Det var i november 1942 at «jøde­problemet», som aldri hadde vært noe problem, skulle løses. 300 politifolk og en rekke kjøretøyer var kalt inn.

En politimann som ikke delte mange av sine kollegers forståelse for tyske metoder, han het Torgeir Leirud, har levert denne beskrivelsen fra Oslo havn: «Her på bryggen ble de syke, gamle og krøplinger bokstavelig talt tømt ut av bilene. Ingen hadde lov å by dem en hjelpende hånd. Disse ulykkelige menneskene måtte klare seg selv hvor syke de enn var. De måtte selv bære sin bagasje. Greide de det ikke, måtte de forlate den. Det var nok av glupske tyskere som forstod å ta vare på den.»

Dette er en påminnelse om hva krig egentlig er. Det forrige århundrets to verdenskriger kastet så lange skygger at de dekket over det forhold at krig er noe man fører for å styrke sine posisjoner og på sikt bedre sin egen økonomiske situasjon. Grådigheten som tyskere, nordmenn og mange andre viste overfor jødene, er et eksempel på dette. Med begeistring kunne tyske soldater også sende hjem en butt med sild eller enda bedre en cape av sølvrevskinn.

REPORTASJE: Naziteologer skapte vårt bilde av Luther

Ekteskapsforbud

En ting var salg av sild og skinn, verre var det med enkelte raser. I Tyskland var det forbud mot ekteskap mellom jøder og tyskere, og statsråd Ragnar Skancke ville ha en liknende regel i Norge med forbud mot ekteskap mellom nordmenn og jøder og det samme for ekteskap mellom nordmenn og
samer. Skancke ble dømt til døden og henrettet i august 1948 – den siste som har fått en slik skjebne i Norge.

Uhyggelig og viktig

Bjarte Bruland har skrevet en uhyggelig og viktig bok. En tysker ser at en jødisk familie i Sporveisgata har kjøleskap, og gir beskjed om at det skal hentes: «En jødinne får ikke ha kjøleskap.» Dette er like før deportasjonene starter. Det er ikke bare kjøleskap jødene kan klare seg uten, de trenger heller ikke livet.

Etter som dette livet nærmet seg slutten møtte jødene også en spesiell form for humor. En av dem spurte en tysk offiser om han ville bli gjenforent med
familien og offiseren lo og svarte: «Dere behøver ikke være redd. Dere skal nok komme til samme sted som deres familie.»

På fengselet på Bredtveit
spurte en ung pike om hun kunne synge sammen med barna, og her er svaret: «Jo, bare syng, barn, så lenge dere lever.»

Det eneste som skaper en slags glede, er det faktum at ondskapen tapte krigen. Men den tapte for sent.

Bruland mener at 765 norske jøder ble drept i Auschwitz eller i forbindelse med transporten dit, og har hentet fram Leo Eitingers ord 50 år etter deportasjonene:

«Hvorfor var vi så tro­skyldige, og ikke hørte faresignalene i 1940, 1941 og 1942 og fram til dødsskipene forlot Oslo i november 1942? Det ville være forferdelig om vi ikke hadde vært så troskyldige! At vi kunne fått oss til å tro at noen ville samle sammen vergeløse mennesker, sende dem tvers gjennom Europa for å drepe dem!»