Omsorgsovertakelse

Joachim Førsunds andre roman Ildverket handler om å vokse opp med en handicappet stefar og en alvorlig deprimert mor. Men aller mest om et barn som overtas av barnevernet.

I romanens første setning forteller Sandra at «noen hadde bestemt at jeg måtte flytte til en annen familie.» Moren er død og Grete fra barnevernet velger å overse at Jostein, stefaren, er en god far. Riktignok sitter han i rullestol og trenger mye praktisk hjelp. Men han er Sandras nærmeste, snakker godt med henne og kan hjelpe henne gjennom sorgen. Sandra er tretten. Å bo sammen med Jostein alene, ville frarøvet henne mye av alt det tenåringer trenger og gitt Sandra altfor stor ansvarsbyrde. Samtidig er følelsesbåndene til Jostein sterke. Det fremstår hjerteløst å skille de to etter morens død.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Spenning

Den nye fosterfaren, Kåre, hadde et forhold til moren til Sandra da Sandra var liten. Usikkerheten knyttet til alt som ikke sies om dette, tilfører fortellingen lett kilende spenning. Hvorfor er Kåre så ivrig etter å være fosterfar for Sandra? Teksten har godt av spenningselementet, men det ikke nok til å gjøre romanen virkelig god. Bipersonene har for lite kjøtt på beina. De forblir statister. Boka har liksom noe litt venstrehåndsarbeidsaktig ved seg. Inntrykket forsterkes av at navn som ikke hører hjemme i et avsnitt dukker opp og forvirrer meg slik at jeg leter etter sammenhengen.

Replikkene er korte og enkle. Som hos mange realistiske forfattere som skriver om mennesker som ikke snakker mye, Per Petterson er et godt eksempel, tenkes det desto mer. Sandra sier lite. De voksne sier enda mindre, og det er de som burde snakke. Derfor blir de voksne avslørende i all sin klønete håndtering av vonde følelser.

LES OGSÅ: Linnéa Myhre holder seg for mye på overflaten.

Problematiserende

Romanens styrke ligger i kritikken av måten omsorgsovertakelsen foregår på. Gevinsten ved å skrive om dette skjønnlitterært, er at hele det empatiske registeret får plass. Romanen danner en sterk motstemme til enhver statlig byråkratisk rapport som ville beskrevet Sandras situasjon. For hvem har rett til å bestemme hva som er en velfungerende familiesituasjon? Er Grete fra barnevernet alltid best til å bedømme når noen ikke skal bo hos sine nærmeste lenger?

Sandra virker som en reflektert tenåring som ser de voksnes svakheter, men byråkratiet hører ikke henne: «de kunne hjulpet mamma mens hun levde, istedenfor å hjelpe meg når mamma var død. Det var hun som var sliten, ikke jeg». Ingen med ansvar for barn og unge i kommunen spør Sandra om hvor hun vil bo og hva hun og Jostein kunne trenge av støtte for å få til en brukbar hverdag.

LES OGSÅ: Elena Ferrantes fjerde bok skaper ytterligere sug og leselyst

Tendens

Også høstens roman fra Cathrine Evelid Drømmer fra Texaco beskriver oppvekst med en alenemor og en stefar. Men Førsunds bok er langt mer tematisk konsentrert om psykisk sykdom og død, avrevne følelsesbånd, og det å finne seg til rette i en helt ny familie. Knausgårds roman Om våren beskriver en alvorlig deprimert kone og mor. Førsund skriver om en alvorlig depresjon fra barnets ståsted.

Slike tekster kan vi godt få flere av. Likevel er den sømløse blandingen av virkelighet og diktning også det som fører til at Ildverket blir for spinkel som roman. Muligens kunne sømkanten mot virkeligheten vært mer synlig i dette håndarbeidet. Kanskje hadde denne teksten tjent på å forsøke litt mindre å være en roman.