Kunst

Om å høre på de gamles historier

Kunsten kan problematisere hva vi syns er verdifullt og verdiløst.

Noen ganger – ikke så rent sjelden, faktisk – går jeg rundt i ­utstillinger med en stigende følelse av oppgitthet. Særlig om det er det velkjente ­snakket om hvor frigjørende kunsten skal være som dominerer, når den jo i realiteten som regel ­kverner uanfektet av den store verden utenfor bak sine hvite ­vegger. Slik er det også med The ­Imaginary Republic, i Kunsthall 314 i Bergen.

Men innimellom er det ­enkelte verk eller detaljer som redder hele utstillingen.

Verdi og overlevelse

I ­denne utstillingen er det ­Tatiana ­Fiodorovas verk som berører. Det tar for seg fattige, ­gamle ­damer som berører. Disse pensjonistene – som hører til i Moldova, ­Georgia, og den moldaviske republikken Transnistria – lever i en verden som ikke har rom for helt vanlige mennesker når de når pensjonsalder. Minstepensjonen er såpass lav i at de må finne ­alternative inntektskilder om de skal klare seg. Noen tar seg jobb på loppe­marked, noen panter flasker, enkelte selger ting på gata, ­andre igjen tigger.

På et bord i utstillingen presenteres flere av dem i form av tegninger på toalettpapir. På den måten knyttes de «verdiløse» tingene disse ­menneskene er avhengige av for å leve med et materiale som ­samfunnet kun forbinder med avfall. Det er ingen som ser dem og ­ingen som bryr seg. For det er jo slik at ­alderdommen gjør oss ­utdaterte både som arbeidskraft og som kropper, som ­Simone de ­Beauvoir hevder i sitt essay ­Alderdommen (1976). Når vi ikke lenger er unge og vakre er det ingen som ser på oss – og om vi ikke har en s­pesialisert kunnskap ingen andre har, er det få som vil høre på de ­eldres klokskap lenger. Nytte ­definerer bort de gamles ­historier.

Enkel påminnelse

I boka Only I know how we ­survived (2018) får flere av damene ­presentere seg mer i detalj: Mange av dem skvises ut av jobbmarkedet på grunn av sin alder, får vi høre. Særlig ­kunstnerens mor blir vi kjent med gjennom et langt intervju hvor hun forteller om ­hvordan hun solgte klær andre ­hadde kastet på gatemarkedet i ­Chisinau i Moldova.

Flere av historiene foregår rundt dette markedet, blant annet videoverket ­Cutting hair (2018), hvor vi ser ­kunstneren klippe disse damenes hår mens de forteller sin historie – ­historier som senere gjen­fortelles i Only I know how we survived. Denne enkle ­situasjonen fokuserer på det som er viktig i å gjøre de oversette pensjonistene synlige: Ta seg tid til å høre på dem på ­deres premisser og på det ­stedet de befinner seg. Kunstneren stiller seg til tjeneste for den andres velvære, samtidig som hun hører. Den enkle anerkjennelsen som ligger i å klippe en annens hår skaper et felles rom som er annerledes enn bare å sitte og høre på noen med en notatblokk med journalistisk distanse eller gjemme seg bak kameralinsen.

Verdi og verdiløshet

Det slår meg mens jeg ser ­kunstneren klippe hår og dele historier med de gamle at vi trenger slike rom mer enn noensinne: Steder hvor vi deltar i de oversettes verden ved å høre på dem samtidig som vi gjør noe sammen eller for dem. Hva med å be naboen på en kakebit eller kaffe, mens du hører på hvordan hennes liv har vært, for eksempel?

I verket Archeaology of every­day life utvider ­Fiodorova ­refleksjonene rundt alder­dommen ­ytterligere. På et bord presenteres vi for ting som ­neppe ville blitt betraktet som annet enn søppel i en annen ­sammenheng: En ødelagt LP-­plate, et par ­paraplyhåndtak, to par billige solbriller, en bord­tennis-racket. Når de ­presenteres på et bord som dette innenfor ­rammen av kunst foreslår kunstneren at ­søppelet må tenkes gjennom på ny.

Hverdagens arkeologi

Noen vil kanskje synes dette blir ­banalt, men jeg har sans for ­enkelheten i disse verkene, og at kunstneren ikke ser seg nødt til å «pynte på» prosjektet med kunstneriske ­former eller ­konsepter som kunne gjort det hele mer sammensatt. At kunsten rett og slett kan brukes for å minne oss om gamle mennesker som ikke lenger har noen verdi på jobbmarkedet er både rørende og nyttig.

I bakgrunnen av disse ­verkene ligger også en revurdering av forholdet mellom verdi og verdi­løshet i bredere forstand. Det ­disse kvinne selger er ofte så å si verdiløse ting for de fleste av oss, men innenfor rammen av deres liv er det likevel det som holder dem i live. Dette ­perspektivet til verdi er verdt å tenke litt over, fordi forbindelsen mellom det ­tilsynelatende verdiløse og opprettholdelsen av livet er så tett flettet sammen. Utstillingen handler dermed dypest sett om å grave seg frem til et sted hvor det vi vanligvis bare kaster eller konstant overser blir verdifullt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst