Noen ganger – ikke så rent sjelden, faktisk – går jeg rundt i utstillinger med en stigende følelse av oppgitthet. Særlig om det er det velkjente snakket om hvor frigjørende kunsten skal være som dominerer, når den jo i realiteten som regel kverner uanfektet av den store verden utenfor bak sine hvite vegger. Slik er det også med The Imaginary Republic, i Kunsthall 314 i Bergen.
Men innimellom er det enkelte verk eller detaljer som redder hele utstillingen.
Verdi og overlevelse
I denne utstillingen er det Tatiana Fiodorovas verk som berører. Det tar for seg fattige, gamle damer som berører. Disse pensjonistene – som hører til i Moldova, Georgia, og den moldaviske republikken Transnistria – lever i en verden som ikke har rom for helt vanlige mennesker når de når pensjonsalder. Minstepensjonen er såpass lav i at de må finne alternative inntektskilder om de skal klare seg. Noen tar seg jobb på loppemarked, noen panter flasker, enkelte selger ting på gata, andre igjen tigger.
På et bord i utstillingen presenteres flere av dem i form av tegninger på toalettpapir. På den måten knyttes de «verdiløse» tingene disse menneskene er avhengige av for å leve med et materiale som samfunnet kun forbinder med avfall. Det er ingen som ser dem og ingen som bryr seg. For det er jo slik at alderdommen gjør oss utdaterte både som arbeidskraft og som kropper, som Simone de Beauvoir hevder i sitt essay Alderdommen (1976). Når vi ikke lenger er unge og vakre er det ingen som ser på oss – og om vi ikke har en spesialisert kunnskap ingen andre har, er det få som vil høre på de eldres klokskap lenger. Nytte definerer bort de gamles historier.
Enkel påminnelse
I boka Only I know how we survived (2018) får flere av damene presentere seg mer i detalj: Mange av dem skvises ut av jobbmarkedet på grunn av sin alder, får vi høre. Særlig kunstnerens mor blir vi kjent med gjennom et langt intervju hvor hun forteller om hvordan hun solgte klær andre hadde kastet på gatemarkedet i Chisinau i Moldova.
Flere av historiene foregår rundt dette markedet, blant annet videoverket Cutting hair (2018), hvor vi ser kunstneren klippe disse damenes hår mens de forteller sin historie – historier som senere gjenfortelles i Only I know how we survived. Denne enkle situasjonen fokuserer på det som er viktig i å gjøre de oversette pensjonistene synlige: Ta seg tid til å høre på dem på deres premisser og på det stedet de befinner seg. Kunstneren stiller seg til tjeneste for den andres velvære, samtidig som hun hører. Den enkle anerkjennelsen som ligger i å klippe en annens hår skaper et felles rom som er annerledes enn bare å sitte og høre på noen med en notatblokk med journalistisk distanse eller gjemme seg bak kameralinsen.
Verdi og verdiløshet
Det slår meg mens jeg ser kunstneren klippe hår og dele historier med de gamle at vi trenger slike rom mer enn noensinne: Steder hvor vi deltar i de oversettes verden ved å høre på dem samtidig som vi gjør noe sammen eller for dem. Hva med å be naboen på en kakebit eller kaffe, mens du hører på hvordan hennes liv har vært, for eksempel?
I verket Archeaology of everyday life utvider Fiodorova refleksjonene rundt alderdommen ytterligere. På et bord presenteres vi for ting som neppe ville blitt betraktet som annet enn søppel i en annen sammenheng: En ødelagt LP-plate, et par paraplyhåndtak, to par billige solbriller, en bordtennis-racket. Når de presenteres på et bord som dette innenfor rammen av kunst foreslår kunstneren at søppelet må tenkes gjennom på ny.
Hverdagens arkeologi
Noen vil kanskje synes dette blir banalt, men jeg har sans for enkelheten i disse verkene, og at kunstneren ikke ser seg nødt til å «pynte på» prosjektet med kunstneriske former eller konsepter som kunne gjort det hele mer sammensatt. At kunsten rett og slett kan brukes for å minne oss om gamle mennesker som ikke lenger har noen verdi på jobbmarkedet er både rørende og nyttig.
I bakgrunnen av disse verkene ligger også en revurdering av forholdet mellom verdi og verdiløshet i bredere forstand. Det disse kvinne selger er ofte så å si verdiløse ting for de fleste av oss, men innenfor rammen av deres liv er det likevel det som holder dem i live. Dette perspektivet til verdi er verdt å tenke litt over, fordi forbindelsen mellom det tilsynelatende verdiløse og opprettholdelsen av livet er så tett flettet sammen. Utstillingen handler dermed dypest sett om å grave seg frem til et sted hvor det vi vanligvis bare kaster eller konstant overser blir verdifullt.