Ingen vet om hun har levd, jeg hadde nær sagt, det spiller ingen rolle. Antakelig har hun. For musikere fra tidligste tid har forholdt seg til henne som musikkens skytshelgen. Noen svelger tungt og sier – tøv. Selv tenker jeg at vi trenger forestillingen om skytshelgenene, de virvler i støvet med bud fra himmelen og har pustet oss frem gjennom århundrene. Händel ser ikke bort fra noe som helst, hans nydelige Ode til Cecilia kan ikke være skrevet av andre enn en beundrer.
Kirken i Roma
Roma-farere risikerer å møte henne nærmest på gaten, det er mye Cecilia der. Blant det veldigste er byens fornemme symfoniorkester, Orchestra dell’Accademia Nazionale di Santa Cecilia. Og havner man på en liten, fredelig piazza i Trastevere, er ikke kirken Santa Cecilia in Trastevere langt unna – angivelig bygd der hun bodde, på ruinene av et antikt hus, hvor hun ifølge overleveringene ble drept, først dampet og kokt uten at hun tok synlig skade av det, så halshogd. I kirken ligger hun som barokk marmorskulptur, usedvanlig mykt og fredfylt utført av barokkmesteren Stefano Maderno, i den stillingen hun lå da graven ble åpnet én gang på 1500-tallet.
Musikernes skytshelgen
Det finnes helgener for de fleste, også for yrkene våre. Den kristne Cecilia sang stille i sitt indre da hun motstridig ble giftet bort til det som kalles en hedning – derfor spiller hun en rolle der det er toner, store eller små. Hun var adelig og bestemt til fint ekteskap, og slik ble det. Men i hjertet var hun viet til Kristus, heter det. Så – på bryllupsdagen hadde hun på seg en grov kjortel under det fine, og for at hun ikke skulle glemme Gud «sang hun i sitt hjerte til Guds ære». På bryllupsnatten ba hun brudgommen ikke å røre henne, for en engel hadde vist seg for henne og sagt at da ville han straffe ham. Hvis han avsto, ville engelen fryde seg over det. Men naturlig nok, denne engelen ville han se. Og han så. Og ble kristen, han også.
Gjemt for støy
Händels Ode for St. Cecilia-dagen pranger ikke, den slår ikke inn himmelportene, eller er det bare én – himmelporten. Den kler Cecilia, og hennes hjertesang – Händel «kjente» sine personer, milde, lidende helgener som brutale krigsherrer, hver fikk som de fortjente. Händel har sans for det storslåtte, Ode for St. Cecilia-dagen, derimot, er tander og puster lett. Ingen vasker opp med den på et halvt øre, de små, karakteriserende detaljene er gjemt for en hver støy. Noe Dunedin Concort og John Butt inderlig vel demonstrerer i en ny innspilling, som legger øret tett på musikk og tekst. Ordene argumenterer for musikkens kraft og muligheter, den sier det bare som det er, høystemt, men også det er rørende, det er bare en annen tids måte å se det på: «Hva kan ikke kunsten lære oss, hva kan ikke menneskestemmen nå og det hellige orgelets krefter vekke, toner inspirer kjærlighet og gir livet rom.» Den slags hører vi når roen sitter i kroppen.
Undrende inderlig
Santa Cecilia avbildes gjerne med et lite orgel, av og til en lutt. Orgelet er gammelt – pipeorgelets oppfinner befant seg i Alexandria rundt 250 før Kristus og het Ktesibios, altså atskillige år før Cecilia vandret rundt. Her gjør John Butt ære på det og spiller på nettopp skjørheten. Heller ikke sangerne pranger, de er bare klare som gult i møte med en så høystemt tekst. Carolyn Sampson synger på tidligere innspilliner av oden (Hyperion), men den undrende inderligheten finner vi her.