Musikk

Ode til en trofast sjel

Georg Friedrich ­Händel har en forbløffende evne til å vekke døde til liv. Særlig godt tar han seg av sin egen, 800 år gamle skytshelgen Cecilia.

Ingen vet om hun har levd, jeg hadde nær sagt, det ­spiller ingen rolle. Antakelig har hun. For musikere fra ­tidligste tid har forholdt seg til ­henne som musikkens skyts­helgen. Noen svelger tungt og sier – tøv. Selv tenker jeg at vi ­trenger forestillingen om skyts­helgenene, de virvler i støvet med bud fra himmelen og har pustet oss frem gjennom århundrene. Händel ser ikke bort fra noe som helst, hans nydelige Ode til ­Cecilia kan ikke være skrevet av andre enn en beundrer.

Kirken i Roma

Roma-­farere risikerer å møte henne ­nærmest på gaten, det er mye Cecilia der. Blant det veldigste er ­byens fornemme ­symfoniorkester, ­Orchestra dell’Accademia 
Nazionale di Santa Cecilia. Og havner man på en liten, fredelig piazza i Trastevere, er ikke ­kirken Santa Cecilia in ­Trastevere langt unna – angivelig bygd der hun ­bodde, på ruinene av et antikt hus, hvor hun ifølge overleveringene ble drept, først ­dampet og kokt uten at hun tok synlig skade av det, så halshogd. I kirken ligger hun som barokk marmorskulptur, usedvanlig mykt og fredfylt ­utført av barokkmesteren Stefano Maderno, i den stillingen hun lå da graven ble åpnet én gang på 1500-tallet.

Musikernes skytshelgen

Det finnes helgener for de f­leste, også for yrkene våre. Den ­kristne ­Cecilia sang stille i sitt indre da hun motstridig ble giftet bort til det som kalles en hedning – ­derfor spiller hun en rolle der det er toner, store eller små. Hun var adelig og bestemt til fint ekteskap, og slik ble det. Men i ­hjertet var hun viet til Kristus, heter det. Så – på bryllupsdagen hadde hun på seg en grov ­kjortel ­under det fine, og for at hun ikke skulle glemme Gud «sang hun i sitt hjerte til Guds ære». På bryllups­natten ba hun brudgommen ikke å røre henne, for en engel hadde vist seg for henne og sagt at da ville han straffe ham. Hvis han avsto, ville engelen fryde seg over det. Men naturlig nok, denne ­engelen ville han se. Og han så. Og ble kristen, han også.

Gjemt for støy

Händels Ode for St. Cecilia-dagen pranger ikke, den slår ikke inn himmel­portene, eller er det bare én – himmelporten. Den kler ­Cecilia, og hennes hjertesang – Händel «kjente» sine personer, ­milde, lidende helgener som ­brutale krigsherrer, hver fikk som de fortjente. Händel har sans for det storslåtte, Ode for St. Cecilia-­dagen, derimot, er ­tander og ­puster lett. Ingen vasker opp med den på et halvt øre, de små, ­karakteriserende ­detaljene er gjemt for en hver støy. Noe ­Dunedin Concort og John Butt inderlig vel demonstrerer i en ny innspilling, som legger øret tett på musikk og tekst. ­Ordene argumenterer for musikkens kraft og muligheter, den sier det bare som det er, høystemt, men også det er rørende, det er bare en annen tids måte å se det på: «Hva kan ikke kunsten lære oss, hva kan ikke menneskestemmen nå og det hellige orgelets krefter ­vekke, toner inspirer kjærlighet og gir livet rom.» Den slags hører vi når roen sitter i kroppen.

Undrende inderlig

Santa ­Cecilia avbildes gjerne med et lite orgel, av og til en lutt. ­Orgelet er gammelt – ­pipeorgelets ­oppfinner befant seg i ­Alexandria rundt 250 før Kristus og het ­Ktesibios, altså atskillige år før Cecilia vandret rundt. Her gjør John Butt ære på det og ­spiller på nettopp skjørheten. Heller ikke sangerne pranger, de er bare klare som gult i møte med en så høystemt tekst. Carolyn Sampson synger på tidligere inn­spilliner av oden (Hyperion), men den undrende inderligheten ­finner vi her.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk