Odd Nordstogas nye album går lenger inn i troens mysterium

«Eg er ein fatig ferdamann og eg har ingen svar», synger Odd Nordstoga på tittellåta til sitt nye album Fatig ferdaman. Åpningslåta er en dialog hvor Nordstoga spør seg selv om han kan tro på de kristne dogmene. Det uttrykkes gjennom troen på det guddommelige etterlivet – en styrende hånd som leder deg til «himmelske hagar med englesong» – og videre til troen på oppstandelsen, og deretter til dommens dag: «at det blir eit vinnar- og eit taparlag,/ og at nokon dei får gå inn gjennom himmelporten trong».

LES OGSÅ: Ellen Andrea Wangs 'Closeness' er blant de riktig fine platene i 2020

Ikke salmebok

Men den fattige vandringsmannen har altså ingen svar. I kontrast til storslåtte og paradisiske forestillinger setter Nordstoga opp den sansbare naturen her og nå, det som vokser og gror, årstidene som avløser hverandre, sola som går opp og ned: «Vel, eg trur på lauvet, på gras og på blom».

«Fatig ferdaman» blir derfor ikke en søknad til å innlemmes i neste revidering av Salmeboka – troen den uttrykker er nok for utflytende og naturorientert. Heller enn å bekjenne seg til en treenig Gud, sier sangen først og fremst at det kan være mer mellom himmel og jord. Likevel vil det ikke vil overraske meg om den blir spilt i en og annen begravelse i årene som kommer.

LES OGSÅ: Her er Vårt Lands salmedugnad

Det enkle liv

Denne spørrende og udogmatisk holdningen er typisk for Odd Nordstoga, og den er også typisk for norsk visepoptradisjon overhodet – hvor Jørgen Hattemaker er arketypen. Idealet er det enkle livet i kontakt med naturen, på en armlengedes avstand fra byens makteliter. Kanskje finnes det andre mennesker med fine vaner og klær som tar beslutningene med sin ærgjerrighet, men det er vi «vanlige folk» som har gjennomskuet at alt er jag etter vind og at lykken ligger i de enkle gleder.

Dette finner man i flere av de beste tekstforfatterne, som Stein Torleif Bjella og Tønes, og for den saks skyld hos Joakim Nilsen, Lillebjørn Nilsen og drøssevis av andre. Sånn sett er norsk visepop en antiaristokratisk sjanger, som også uttrykkes gjennom lydbildet: den organiske og ikke-virtuose produksjonen er idealet, som understøtter tekstenes budskap om at glede og mening skapes med enkle ressurser.

I Fatig ferdamann kommer dette til uttrykk blant annet i «Det perfekte teater», som inntar en typisk motkulturell utenfra-holdning, hvor Nordstoga står på utsida og ser med skeivt blikk på alt jåleriet som finnes i samfunnet. Du trenger ikke å løse en billett på Nationaltheatret for 970 kroner for en god kulturopplevelse: «Det perfekte teater/ er rundt eit bord ein laurdagskveld./ Det er ingen inngang å betale,/ du får ver med likevel».

LES OGSÅ: Frida Ånneviks «Flyge» fra handler om alle de små og store tingene i livet som gjør at man ikke føler seg hjemme

Fallturillturei

Musikalsk veksler Fatig ferdamann i kjent Nordstoga-stil fra fartsfylte country-inspirerte låter til mer inadvendte ballader. Samlet gir derfor albumet anledning både til dans på lokalet og et par rolige klinelåter til slutt, når man har funnet sin utkårede.

Selv mener jeg Nordstoga har til gode å toppe det kunstneriske og kommersielle høydepunktet Luring fra 2004 – som solgte over 150.000 plater og fikk gamlisungdom over hele landet til å synge fallturillturei. Heller ikke årets utgivelse når denne toppen. Men når det er sagt var Luring en real tindebestigning, og det er mange gode øyeblikk på Fatig ferdamann i tillegg til den nevnte åpningslåta.

Særlig «Julinetter» fanger livets dobbelthet: det er både syklisk, preget av årstidenes gjentakelser, samtidig som det ufortrødent går i én retning, slik at minnene om det som var, opptar en større og større del av vår bevistthet, mens vi sakte, men sikkert males i tidas kvern. Det er kanskje sentimentalt – men det er jammen livet også. Låta viser dessuten Nordstogas vokalregister fra det nære og rufsete, til den nesten engleaktige falsetten, som vi andre leirbålgitarister innbiller oss at høres vakker ut når vi imiterer Nordstoga til omgivelsenes fortvilelse.

«Song om kjærleik og forlis» er en duett med Tuva Syvertsen. Hun er en slags musikalsk Midas – alt hun tar i blir vakkert, det er ikke tilfeldig at selv Hver gang vi møtes på TV2 blir et strålende konsept når hun deltar.

LES OGSÅ: Tønes tilbragte så mye tid på bedehuset i ungdommen, at det ville vært umulig å ikke fortsette å forholde seg til historiene fra Bibelen

Ujevne tekster

Tekstlig er plata litt ujevn, men dette har heller aldri vært Odd Nordstogas fremste styrke. Det er som låtskriver, med vekt på låt framfor skriver, at Nordstoga synger seg inn i hjertet.

At tekstene ofte er enkle er bare helt fint. Og Nordstoga kan skrive gode tekster – den som har hørt sangene hans til Vaffelhjarte blir neppe uberørt.Men Fatig ferdamann skjemmes iblant av sånt som passer bedre i bryllup og konfirmasjoner, nemlig invertert ordstilling for å få rimene til å gå opp: «vil me igjen kvarandre nå?», «Eller har julinetter lete deg gåver få», «skuta ut av hamna glei» og liknende. Slike triks bør en artist av Nordstogas format styre unna. Tekstene trenger ikke å være geniale, men det er forskjell på å skrive noe nødvendig og å skrive nødrim.

Veien vi går

Fatig ferdaman vil trolig bli stående som Nordstoga på det jevne. Det er en tilbakmelding han kan leve med når han har lagt lista høyt for seg selv. Noen av låtene vil gå inn i P1-listene og antakelig bli populære konsertnumre.

Det jeg først og fremst tar med meg er Nordstogas åpenhet for åndelige erfaringer som et positivt tegn i tida: «Men, eg er ein fatig ferdamann og eg har ingen svar./ Kom, set deg ned, så kviler me med sola glar./ Sjå: Ein lysande krans over myrkret rår/ så er det vel slik òg, på den vegen me går.»

---

Fakta:

---