Nytt Swans-album trenger seg med makt inn i himmelriket

Det kunne ikke ha startet på mer perfekt vis. Hos et band som i fire tiår har trykket mot grensen for hvor kraftfull musikk egentlig kan bli, vet man at det kommer, men ikke akkurat hvordan. Men etter to minutter med et stemningsberedende åpningsspor, er den der i «Annaline»: den kolossale, skumle stemmen til Michael Gira, rolig messende om Buddha og den katolske mystikeren Johannes av Korset over akustisk komp og enkle akkorder. Hårene på armen løfter seg mot skjortestoffet fra innsiden.

Fredag denne uka kommer Swans med sitt 15. album. Det ble varslet på forhånd gjennom den sterke singelen «It’s Coming It’s Real» for noen uker siden, en låt som på Swans-vis sleper seg bortover under Michael Giras snakkesynging, helt til den griper og holder med en kraft man hele tiden visste var der. Albumet markerer en slags tredje runde for bandet som ble grunnlagt i New York i 1982. Gira vektlegger at Swans av 2019 er en løs sammensetning av musikere han har ønsket å jobbe med, men flere av dem er kjente navn fra tidligere runder, som trommeslager Larry Mullins og gitarist Kristof Hahn. Et blikk på spilletida til albumet viser at han igjen går for det monumentale: 1 time, 34 minutter.

 

LES OGSÅ: Mormonerne i Low fortsetter å ha et komplisert forhold til Gud på sitt tolvte album, skriver Kim Klev

Religionskritikk. Mitt første møte med Swans kom da jeg gikk på videregående. På de mange bussturene inn til Oslo fra Høland for å forfølge de nye interessene, det vil si bøker, tegneserier og musikk, lyste plutselig et kors mot meg fra et platecover. På omslaget på det doble albumet sto det Children of God. Musikken på innsiden ble en stor opplevelse. Det låt fascinerende mektig, majestetisk og mørkt, kanskje direkte farlig. Bandet var opplagt opptatt av kristen symbolikk og tematikk, men også tekstene virket farlige, og handlet om makt og underkastelse.

Bandet sprang ut av New Yorks no wave-scene, og det låt i starten ekstremt, hardt og industrielt, tekstene var nakne skildringer av begjær, grådighet og vold. Men på Children of God (1987) hadde allerede ett element som også har fulgt Swans siden begynt å prege musikken, nemlig en slags akustisk goth-folk, med en Michael Gira som ikke bare skrek, men også sang, den gang sammen med medvokalisten Jarboe.

Skjønnhet

Siden har en lang karriere fulgt, og nå 65 år gamle Gira har i tillegg vært plateselskapsmann, forfatter og drevet bandet Angels of Light i Swans-pausen mellom 1997 og 2010. Men noe som forundret en tenåring sent på 80-tallet, var oppfølgeren til Children of God, nemlig The Burning World.

Plata har omdømme som et noe mislykket musikalsk framstøt, for styrt av Bill Laswells mainstream-produksjon, men likevel: Her var det låttitler som «Saved» («But I'm Saved, Yeah I'm Saved. And I Don't Understand It, I'm Saved»), «God Damn the Sun» og «(She's A) Universal Emptiness». I tillegg til at bandet kanskje for første gang virkelig omfavnet det styrtvakre elementet, ble det store spørsmålet om det religiøse i tekstene nå ikke lenger var kritikk av undertrykkende praksis, men oppriktig åndelig orientering.

LES OGSÅ: Hvorfor nøyer dagens lovsanger med å synge «Du sitter på tronen, Du sitter på tronen, Du sitter på tronen»?

Rituell musikk

Og det er også i dette territoriet vi befinner oss nå lenge etterpå, på årets Leaving Meaning. I et intervju med magasinet Vandala i 2016 sier Gira at han ikke besitter noen visdom, men også at observasjon av verden har gjort at han mistenker at det ligger en kjærlighet eller intensjon til grunn for eksistensen. Han tar ikke noe standpunkt for en spesiell religion. Men hele platas anliggende ser ut til å være å «presse på», som Bob Dylan synger om, via musikk, til det som sier noe om vår eksistens. Denne veien går fra konkrete, gjerne kroppslige, erfaringer til det hellige. I «Cathedrals of Heaven» er vi blant annet via jord, blod, olje og svette før Gira ender i et langt, uttrukket «What made us like this? Who made us like this?». Det er altså alt annet enn eterisk spiritualitet Gira prøver å trenge seg fram mot himmelriket med.

Det er selvsagt sider ved Swans som kan være en real påkjenning. En del av dem er jo også ment å være nettopp det. De er «bandet som ender alle andre band», som det er sagt om dem, gjennom å være høyest, mektigst og mest ekstremt i sin søken etter å finne ut om vi virkelig eksisterer. Også på Leaving Meaning finnes det noen påledrivere av noen spor, men majoriteten av låtene er enkle dypmeditasjoner over sammensatt lyd, ofte vakker, og gjerne med akustisk instrumentering.

Det er mye å ta inn ved et band som behandler livets store spørsmål i fullt alvor i monumentalverk etter monumentalverk. De fleste mennesker vil sikkert oppleve perioder da man roper alene i ørkenen eller går opp på et fjell i ensomheten. Michael Gira later til å være han som har tatt på seg å være på det hellige fjellet absolutt hele freakings tida. Leaving Meaning føyer seg inn som et nytt høydepunkt i Swans-katalogen. For mye eller ei, oppi mye likegyldig 2019-musikk er det bare å takke for band som får en til å føle noe i det hele tatt, kanskje?

LES OGSÅ: – Denne sommeren har vært John Taveners og min, han er død, men jeg lever, skjønt av og til tenkte jeg det var omvendt, skriver Olav Egil Aune