Nytt Sufjan Stevens-album maner ikke til kamp, men til omvendelse

Anmeldt av Kristine Hovda

Det er fryktelig fristende å åpne anmeldelsen av Sufjan Stevens nye album med Jesu ord fra Johannesevangeliet: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg».

The Ascension er Stevens åttende studioalbum og et rasende oppgjør med amerikansk forbrukskultur, en apokalyptisk visjon, og et selvransakende, ulidelig vakkert sorgepos over tapt uskyld. Gjennom 15 tettpakkede låter på tilsammen 80 minutter fører Stevens dom over seg selv og andre, og han gjør det med en søyle av musikalsk autoritet.

Avviser rollen som Kristusfigur

Åpningssporet «An Offer I Cannot Refuse» begynn med et langt melodisk sukk og handler om billig nåde, lengsel etter lette løsninger, og samtidig en sorg over akkurat det. «There's no time for innocence», synger han. Det ender i et alarmerende kaos av trommemaskiner og støy. Kaoset forløses av den gripende «Run Away With Me», et slags svar på forrige låts problemstilling, om kjærlighet, nye horisonter og nytt håp. Stevens har selv uttalt at dette albumet er oppfølgeren til det personlige Carrie & Lowell fra 2015, og det hører man best kanskje akkurat her.

Det er i det hele tatt slående hvordan han gjennom hele albumet makter å veksle mellom oppgjør og nyorientering, fra «Video Game», der han forutseende nok avviser sin egen rolle som Kristusfigur og forbilde, til «Lamentations», der han proklamerer «I am the future». Seige, soniske landskap i grenselandet mellom kirkekor og gråtende synther, Stevens insisterende doble vokal, «my love, I lost my faith in everything», og håpet, «tell me you love me anyway» – det er fullstendig avvæpnende og samtidig så håpefullt. Stevens baler med tvilen, man blir tatt med helt inn. Og så reiser han seg plutselig og proklamerer, som et slags valg: «Im gonna love you every day».

LES OGSÅ: – Ikke kall USA et kristent land, sa Sufjan Stevens for tre år siden

Peker mot stjernene

Det er opprørets ånd som driver albumet framover, og det er opprør i femtesporet «I Wanna Die Happy», en strofe som gjentas i nesten seks minutter, nærmest som et mantra. Er det dét som er desperasjonen i Stevens prosjekt, frykten for at mørket skal overvinne en? Det er krevende lytting, maskinelt og hardt, som boremaskiner, tåkelurer, jernrør og laserstråler, en stadig mer forvrengt stemme. Og enda er vi ikke halvveis. «Ativan» er neste spor, tittelen henviser til angstdempende medisiner. «Is it all for nothing, is it all part of a plan?» Stevens gjør det aller meste på plata selv, kun med litt hjelp fra noen få gjestemusikere. Her (og også på åpningssporet) bidrar imidlertid vår egen Emil Nikolaisen med det som i omslaget beskrives som «black magic». En treffende beskrivelse.

«I am on the verge of sorrow, tell me Lord which road to follow», synger han i «Ursa Major», en tittel som peker opp mot stjernene. Det er den samme følelsen som gjentas i låta «Landslide», om å miste fotfestet, når grunnen forsvinner under føttene, og samtidig et forsøk på å forsone seg med det, kanskje en ny måte å leve på, midt i alt det usikre. Det er prøvende og letende, med låtstrukturer som gjenspeiler tematikken, famlende gitarsoloer, tilfeldige, myke klokkespill spilt på utallige synther.

Skrekkversjon av Star Wars

Også «Gilgamesh», en tittel lånt fra sagnet om den sumeriske kongens mislykkede jakt på udødelighet, gjentar dette. Lystigere er det ikke i «Death Star», det høres ut som skrekkversjonen av filmmusikken til en Star Wars-film, mørkt, truende og episk, han synger tross alt om menneskehetens mulige utslettelse. Men for all del, det er popmusikk dette, det er ytterst elegant gjort, og vi tåler det, for det føles som en reise, og vi er på vei et sted.

Til hvor blir ikke tydelig før mot slutten, i tolvte spor med tittelen «Goodbye To All That». Det er oppbrudd i luften. «Here I am alone in my car, hopelessly infatuated. I'm driving to wherever you are. Love me and leave me intoxicated». Den påfølgende låta «Sugar» følger opp i samme spor, en bønn om å velge det gode, og gripe det med begge hender.

LES OGSÅ: Sufjan Stevens er mye bedre til å formidle et kristent verdensbilde enn noen esoterisk nyreligiøsitet

Tolv minutters profeti

Stevens har uttalt om prosjektet at det begynte med sistesporet «America», som allerede har vært ute som singel en stund. Låta ble til under arbeidet med Carrie & Lowell, men Stevens opplevde den som noe annet og sintere enn det introverte albumet han arbeidet med. Han lot den ligge, og først to år senere fisket han fram demo-opptaket og ble slått av hva han hadde skrevet; en tolv og et halvt minutter lang profetisk beskrivelse av tiden vi befinner oss i akkurat nå, et Amerika på randen av krise: «Don't do to me what you did to America. Don't do to me what you did to yourself».

Men om sistesporet er utgangspunktet og problemstillingen, skal vi ikke hoppe over albumets nest siste og viktigste låt, nemlig tittelsporet, for det er her løsningen ligger. Stevens har nemlig gitt et veikart til krisen, og det er ikke kamprop og felttog han vil ha, det er selvransakelse og omvendelse. Det er en salme vi hører, en frigjøringssang, et oppgjør med selvrettferdigheten: «I should answer for myself, as the ascension falls upon me». En åpenbaring av en sang. «Once your life was sold, it could never be possessed», synger han, men idet han løfter pekefingeren lar han hånda synke igjen, stum. «You think I was acting as a believer, when I was just angry and depressed». Og: «I thought I was sanctified and blessed». «Everything comes from consumation, everything comes with consequence». Det er drepende og avslørende, og helt sant.

---

Fakta:

---