Ny biografi: Ufullstendig om Hannah Arendt

Hannah Arendt (1906–1975) er en av de fremste tenkerne de siste femti årene og mer aktuell enn noensinne. Grunnen er hennes evne til å bygge broer mellom filosofi og politikk – eller, enda mer presist, mellom individ og samfunn. Men også til å påpeke at enhver i prinsippet er i stand til å forandre verden, begynne på ny.

Den svenske forfatteren og teologen Ann Heberleins bok om Arendt er et svært godt utgangspunkt for å forstå hvordan hun levde. Med unntak av Hannah Arendt: For Love of the World, den store biografien av Elisabeth Young-Bruehl, er det ingen andre som har gått så grundig til verks biografisk, så vidt meg bekjent.

Solid om Arendts liv

Det er både underholdende og interessant å lese om Arendts familiebakgrunn og studieår, samt – kanskje mest – hvordan hennes voksende politiske engasjement i mellomkrigstiden brakte henne i forbindelse med motstandsbevegelser av forskjellig slag. Heberleins skildring av Arendts møte med blant annet filosofene Karl Jaspers og Walter Benjamin er nært og presist.

Tiden da Arendt var internert av det nazistvennlige Vichy-regimet er sjelden særlig godt belyst i sekundærlitteraturen. Heberlein bringer historier og detaljer på bordet som forteller oss om Arendts karakter og bakgrunnen for det glødende engasjement i det felles liv hun senere skulle bli så kjent for. Samtidig er det ikke til å komme forbi at det er i overkant mye biografisk stoff her. Boka har en for sterk journalistisk orientering, for det som burde anspore til en interesse for Arendt er ikke primært det livet hun levde, men tankene hun tenkte.

Ondskapens banalitet

At Heberlein for eksempel bruker såpass mye plass på kjærlighetsrelasjonen til Martin Heidegger blir for meg en avsporing. «Hannah kunne aldri kalle Martin sin mann. Hun eide ham bare korte stunder, og redselen for å miste ham var hele tiden til stede,» skriver Heberlein. Men hvorfor diskuterer hun ikke Arendts forhold til Heideggers tenkning og hvordan den blir brukt av henne, kanskje særlig i det siste (riktignok ufullførte) verket Life of the Mind (1976)? Det ville ikke bare vært relevant med tanke på hvordan Arendt utviklet seg filosofisk, men også interessant i en avveiningen av jevnbyrdigheten mellom de to.

Heberlein tar seg opp når hun diskuterer Arendts begrep om ondskap, som er den delen av forfatterskapet Arendt er mest kjent for. Tesen om at Adolf Eichmann, som stod for transporten av utallige jøder til konsentrasjonsleire, ikke var ond, men snarere tankeløs fascinerer Heberlein. Samtidig mener jeg hun legger vel mye vekt på ansvarsetiske perspektiver. Slik jeg leser Arendt er tankeløsheten Eichmann led av ikke bare forankret i manglende evne til å ta ansvar, men snarere det Arendt, med filosofen Immanuel Kant, kalte en mangel på «utvidet mentalitet»: Evnen til å se en sak fra andres synsvinkel. Faktisk hevdet hun at tenkning i seg selv går ut på slik horisontutvidelse.

Hvorfor aktuell?

Den største mangelen ved denne boka er likevel at den ikke diskuterer Arendts hovedverk Vita Activa (1958, på norsk i 1996), og dens oppdeling av hva et menneskeliv består av. Det er jo disse tankene – og da spesielt hennes begrep om handling – Arendt baserer seg på og utvikler videre i verkene som følger. En bok som dette må gjerne inneholde biografisk stoff, men jeg forventer meg også en diskusjon om hvorfor Arendt er relevant for oss i dag. På dette punktet leverer ikke Heberlein godt nok.

Når det er sagt er boka likevel svært velskrevet, omtrent som en roman i oppbygning. For de som allerede kjenner Arendt er det spennende å dykke ned i detaljer ved hennes liv som man kanskje ikke visste om. Men vil man ha en god introduksjon på norsk, anbefaler jeg heller Einar Øverenges svært gode Arendt-bok (Universitetetsforlaget, 2003). Eller Rune Slagstads lange og grundige (men litt akademiske) innledningsessay til Hannah Arendt. Politikk i dystre tider (Pax, 2019), som foruten Slagstads essay inneholder et imponerende utvalg av Arendts egne tekster på norsk.

---

Bok: Biografi

• Ann Heberlein
• Hannah Arendt: kjærlighet og ondskap
• Cappelen Damm, 2020
• 224 sider

---