Noen må slite for at andre skal få preike

Hvem du er i søskenflokken kan avgjøre hvilke roller du tar senere i livet, heter det. I en tid preget av ideer om at vi skaper oss selv, og der all verdens digitale flater bidrar til å bekrefte det, spør flere familieromaner om individets plass i flokken, foreldres blikk og forventninger faktisk betyr noe.

Vellykket kobler Olaug Nilssen slike tanker med det eldgamle «Yt etter evne, få etter behov». Slagordet er som kjent en politisk intensjon ment for å demme opp medfødt sosial ulikhet og sikre omfordeling - en viktig målsetting for velferdsstaten. I vårt konkurransesamfunn blir første del, «yt etter evne», stadig mer vektlagt.

I Olaug Nilssen drivende, spissformulerte, og humoristiske roman blir diskusjonen om hvem som har de bredeste skuldrene løftet inn i familiens rede. Et rede som blir litt mindre lunt ettersom romanen skrider frem.

Individualisert omsorgskamp

I sin usedvanlig sterke Tung tids tale fra 2017 skildrer Olaug Nilssens kampen for å få avlastning og omsorgspenger for sin autistiske sønn. Sta og stri står hun i utmattende diskusjoner med kommunale etater og med institusjoner for psykisk utviklingshemmede.

Denne kampen blir individualisert og privatisert i årets bok. Når velferdsstatens primære omsorgsoppgaver løftes over til hjemmet, blir romanen interessert i hvordan hvert enkelt familiemedlem deltar i det felles ansvaret. I dette tilfellet handler det om den autistiske sønnen til familiens mellomste datter Lea. Alenemoren har bukket under av stress og må gi fra seg omsorgen.

Konfliktfylt samspill

Familieromanen foregår i løpet av fem timer første søndag i desember, i det den psykisk utviklingshemmede Benjamin blir avlevert til en familie som ikke makter å ta seg av ham. Situasjonen der og da får et litt komisk skjær fordi det er vanskelig å forstå tilkortkommenheten den uvillige og klønete familien legger for dagen når de ikke klarer å hanskes med nevøen og barnebarnet. I lange tilbakeblikk på de forutgående dagene forklares bakgrunnen. Familiemedlemmene kommer til orde i jeg-fortellinger som både viser hvordan de ser seg selv og hvordan familien ser på dem. Kollisjonen mellom disse perspektivene skaper dybden og intensiteten i teksten.

Samspillet mellom familiemedlemmene bestemmer romanens dramatiske utvikling. Her viser Nilssen seg som en durkdreven dramaturg, som også kan romanhåndverket godt med fortellergrep som fremhever konflikten i boka.

Bibelens Martha og Maria

Som fortale finner vi fortellingen om Bibelens Martha som strever og fyker omkring, mens Maria sitter stille og lytter til Jesus som roser henne for det. I romanen klistres bildet på søstrene Rakel og Lea. Under oppveksten blir storesøster Rakel sett som praktisk anlagt, flittig og pliktoppfyllende. Lea blir oppfattet som sedat og mer opptatt av estetikk og luftige ideer enn huslige gjøremål. Forakten i morens blikk på henne er mesterlig beskrevet. På samme vis føler vi hvordan anerkjennelsen i farens ord: «Du gjer godt, Rakel» former selvbildet til eldstedatteren og oppmuntrer Rakel til å legemliggjøre den protestantiske etikken om disiplinert livsførsel og hardt arbeid for å vise at hun er bedre egnet.

Skam og skyld

Rakel overtar ansvaret for Leas sønn. At selv Rakel er i ferd med å segne om av omsorgsbyrden utløser dramatikken i romanen. Skildringen av hva det innebærer å ha ansvar for Benjamin står i forlengelse av Tung tids tale, som også pekte på at du skal være ganske uttalt overfor offentlige forvaltere for å bli hørt. Et åpent politisk spørsmål i årets roman er om kommunen lar det stå til, så lenge Rakel gir den omsorgen som trengs.

Glimrende blottlegger romanen sammenhengen mellom måten Lea blir oppfattet på i familien og hennes indre selvfortelling om skam, skyld og følelse av å ikke strekke til, og at hun rent faktisk faller sammen.

Galgenhumor

I rollen som dømmende overfor Lea finner vi den yngste, en vellykket legesøster. Oppslukt av å beskytte sitt eget gode liv, er hun selvgod, egoistisk og ser slitne folk som sugerør i velferdskassa.

Sånn sett fremstår personene som talerør for ulike posisjoner i den dagsaktuelle velferdsdebatten. Faren ved det er at familiemedlemmene blir litt for tydelige i rollene de er tildelt, sånn at de virker litt statiske. Og av og til tipper det, blir litt klisjé-aktig og nærer en form for galgenhumor. Den er til gjengjeld god og toppes av et velrettet spark til metoo-bølgen.

Likevel får forfatteren sagt at konflikten oppstår fordi oppgaver, som vi ikke kan håndtere innad i en familie, likevel blir parkert der.

Rollene vi får

Ingen kjenner vekten av en annens byrde, heter det. Men det at familien gransker hverandre ut fra hvem som har sterkest rygg avdekker kraftfull dynamikk. Vingespenn får romanen fordi den undersøker hvordan selvbildet vårt dannes i de nærmeste relasjonene. Den dveler ved rollene vi blir sosialisert inn i som barn og spør hvordan de påvirker livene våre.

---

Bok: Roman

• Olaug Nilssen
• Yt etter evne, få etter behov
• Samlaget 2020

---