Musikk

Noe av det fineste vi har

Det kan hende Tønes fra Hauge i Dalane er Norges beste nålevende sangtekstforfatter. Men man kan også snu litt på det, og si at han står for noe av det beste ved det norske.

Da lyrikeren Arnold Eidslott fikk statens æresstipend for kunstn­ere, fortsatte han ­likevel å jobbe i 50 prosent som telemontør. Eidslott er utvilsomt en av etterkrigstidens største­ modernister i Norge. Olav H. Hauge vandret rundt oppe blant epletrærne sine i Ulvik i Hardanger og sa at han bare var en skarve gartner og ingen ­dikter. Frank Tønnesen fra Hauge i Dalane var lenge elektriker hos gruveselskapet Titania hjemme i Sokndal kommune ved siden av at han spilte sanger under navnet­ Tønes.

Vi har en særdeles fin tradisjon i Norge for skrivende mennesker som ikke reiser fra bakgrunnen sin, men i stedet, uten fuzz rundt egen person, holder på med sitt, også etter et eventuelt gjennombrudd. Fordi sangene, diktene og tekstene kommer, og berømmelsen knyttet til dem er sekundær. Likhetene med de andre ­eksemplene stopper kanskje her, og på et tidspunkt gikk Tønes fra å være en bejublet artist lokalt til å bli en riksartist, og han fikk så mange oppdrag at det åpnet seg en mulighet for å spille gitar og skrive sanger på fulltid. Men poenget består likevel.

LES MER: Halldis Moren Vesaas gråt da han hørte melodien han hadde skrevet til hennes tekst

Match

Filmskaper André Løyning har over en tid fulgt Tønnesen, og har i samarbeid med manusforfatter og medregissør Kristian Landmark laget dokumentaren Tønes. Det har blitt til en stillfaren og vellykket film om en unik musiker og låtskriver. Det meste av materialet er filmet på hjemstedet i Hauge i Dalane, i Egersund eller nærområdene rundt. Vi får intervjusekvenser i blanding med konsertopptak, hverdagsbilder og arkivstoff. Det betyr ikke at filmen er fri for interesseskapende dramaturgiske grep. For hva gjør egentlig Egersund-profilen Johan Aakre luskende ute om natta i byen med sementposen i hånda?

Kameraet hviler ofte på bygninger, gater og disig Rogalandsnatur, med eller uten Tønes selv til stede i bildeutsnittet. Artisten selv snakker dessuten som jeg-fortelleren i sangen «Lyset», han som distanserer seg fra folk som setter to streker under svaret: «Eg sedde ’kje ein ei gong». Den litt sakte-TV-aktige fortellerstilen som oppstår er en god match med hele Tønes-prosjektet. «Blir bra film, dette», sier hovedpersonen lakonisk etter at kameraet har fulgt ham ned i den rotete kjelleren hans på Haua og filmet noe han kanskje ikke ser helt meningen med. «Grett å få besøg», som det heter.

Komikk?

I den første scenen som involverer Tønes selv, driver han og roter rundt veggene på et hus der han spilte sin første konsert. Det er selvsagt noe å vise fram. Filmskaperne tillater klippet å bli langt. En telefon til en venn viser imidlertid at det er feil hus, og plutselig er artisten nesten blitt som en karakter i en egen sang, slik låten «Det Sista Hu Ville» fra foreløpig siste album Sesong Fire (2017) handler om et falskt minne fra en visning på et hus som er til salgs. At noe slik kan bli motivet i en gripende sang om tid og tap, der jeg-fortelleren til og med må korrigere minnet sitt halvveis ute i sangen, er for øvrig noe bare Tønes får til. Men scenen viser også at filmskaperne greier å stille seg inn på den ofte smått absurde humoren som finnes i tekstuniverset hans.

Tønes er nemlig en tekstforfatter helt utenom det vanlige, fri for trekk som preger så mange samtidstekster i visesjangeren: Her er ingen selvbevisste visdomsord-aktige formuleringer. Ingen forsøk på å lage kassegitarvarianten av bladet Lev Landlig heller, proppet med dus nostalgi og sentimentalitet. Tønes er ute etter noe helt annet, og filmen er også forbilledlig nøktern når den forfølger idéene hans og omgivelsene som former dem.

LES MER: La ingen forakte deg for din ungdoms skyld», heter det i et Paulus-brev. Men flere av årets fineste popøyeblikk kommer fra erfarne, godt voks­ne stemmer.

Haua-mentaliteten.

For en som er litt kjent med, tja, i alle fall de tre siste platene til Tønes, vil nok filmen kanskje kunne sies å være mer allround-Tønes enn dybde-Tønes i sangutvalget. Selvfølgelig er det naturlig å dekke både lokalrevy-siden av ham og lyse, enkle signatursanger som «Yatzy» eller «Bonde» og hvordan de går hjem hos lokalpublikummet. Vi får fine innblikk i andre sider gjennom live-framføringene av vakre «Lyset» fra gjennombruddsplata Sån av Salve (2012), samt tittelsporet fra samme album. Det anbefales likevel å sette seg inn i de siste platene for å få med seg mer av hvor spesiell denne sanglyrikken egentlig er, dersom man ikke kjenner den fra før.

Det er naturligvis umulig å omtale Tønes uten å komme inn på den sterke forankringen i det lokale i alt han gjør, og da snakker vi ikke bare om hans allerede prisbelønte bruk av Haua-dialekten. Filmen lykkes godt i å få fram hvordan mentaliteten på hjemstedet, den som den omtalte nattevandrer Johan Aakre i Egersund omtaler som «nærmest en diagnose», er et stoff Tønes stadig henter inspirasjonen sin fra. Men det oppstår paradokser her, med alle de mørke trådene som går gjennom humoren. Når publikum vrir seg i latter av sangene og for eksempel kjenner igjen det beksvarte bygdesnakket i «Sån av Salve», ler de kanskje aller mest av seg selv?

Nasjonalskatten Tønes.

En relativt beskjeden dokumentar er altså passende nok blitt en fin påminnelse om noen gode sider ved det norske. Og hadde den vært ubeskjeden og flashy hadde den motsagt sitt eget poeng bare i formen. Filmen viser også at menneskene på et sted på mange måter blir synlige, også for seg selv, gjennom at noen «kommer på å lage sang om det», som en annen lokal tekstforfatter, Ingvar Hovland, sier det i sluttscenene. Det trenger opplagt ikke være noe glossy postkort som holdes opp for at den som gjør det skal føles nær folk og til og med omfavnes av dem. Tønes ville antakeligvis følt seg brydd av alt sånt pompøst snakk, men det er da sannelig det han har fått til, som kjennetegner en ordentlig dikter. Og som det gjerne er med skriving av et sånt kaliber, blir det lokale også universelt, og gjerne jo mer lokalt det er.

Ole Johannes Åleskjær

kultur@vl.no Ole Johannes Åleskjær er musiker og låtskriver for The Loch Ness Mouse. Han skriver om musikk hver mandag.

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk