Nils Holgersson flyr igjen!

Jeg har ikke lest den, den er av evighetens dårlige samvittigheter, bøker som er så «viktige» i en litterær barnekanon at en allerede truet underbevissthet har fortalt meg at, jo, jeg har lest den. Det har jeg ikke. Før nå, når jeg befinner meg i en trygt polstret stol med ett barnebarn på hvert kne – jeg ville gi dem en sjanse, et litt «støvete» pusterom mellom flimrende bildebomber på skjerm, trodde jeg.

Nei, her, blåser det rundt ørene.­

Om det kom ut av det blå?

Nei, foranledningen var lagt i hendene på meg – Bokvennen forlags nye, vakre, eventyrmytisk illustrerte utgave av Nils Holgerssons eventyrlige reise gjennom Sverige. Utallige­ ganger utgitt på norsk, men denne gangen i sin opprinnelige helhet, ikke skjært i, i det hele tatt.

Som Sofies verden

Nobelprisvinneren Selma­ Lagerløf skrev den som en lesebok for svenske skolebarn, en geografi­time i barneromanform – akkurat som Jostein Gaarder fikk de mest utenkelige med på filosofi­karusellen da han fortalte om Sofies verden, fikk hun ungene til å lese om land og strand.

Sånn sette skulle en tro den ville holde seg i Sverige, men, nei, den er oversatt til godt over 60 språk, flere enn Astrid Lindgrens bøker.

Det var en gang...

«Det var en gang en gutt. Han var vel en fjorten år gammel, lang og hengslete og lyslugget. Han dugde ikke til stort, han ville helst bare spise og sove, og ellers likte han å gjøre ugagn».

En bra start. Det er en søndag i mars, mor og far skal til kirke. Han vil ikke. I stedet vil han bruke de par timene til å skyte med en børse, det går ikke. Han blir plantet ved bordet over Luthers postill, som han blir hørt i når de kommer hjem. Øynene svømmer, men skvetter i da han ser en gammel, liten nisse på kisten ved siden av seg, og ­rådene er dyre. Han «tar» nissen i en flue­fanger, det er uventet. Og nissen ber tynt for sitt liv, men den moroa vil ­«dyreplageren» Nils ha.

Og pling, så har nissen forvandlet ham til en bitte liten skikkelse, ikke større enn en tommeltott. Når han går ut, er dyrene han har plaget og tynt og sluppet veps i ørene på, der som enorme skikkelser. Det får han ikke akkurat mot av.

Bedre menneske

Der starter det. Verdens mest legendariske ferd i besvimelsesaktig høyde og full fart over land og strand, er i gang. Han reddes – av en tam gasse, som han kaster seg rundt halsen på og drar av gårde. Der står vi foran 700 sider med mye underlig og rart.

Lukter vi det ikke? – en nokså stiv moral, som henger seg tung og vissen rundt ørene på oss: Vær snill! Sånn er det ikke. Selma Lagerlöf har for stor sans for menneskene og de utrolig mange dumme tingene vi gjør, til å være noen tørrsprukken pliktetiker. Visst ligger det i luften, Nils opplever det utroligste­ på reisen, han modnes – for å være i det høytidelige – og utvikler seg (ved å møte så mye han ikke visste fantes) til et «bedre menneske». Men den slags kan fortelles på mange måter. I Selma Lagerlöfs store fortellerkunst kommer det bakveien, tydelig nok. Men det lever i fortellingen.

Miljøvern godt nok

Det er klart, jeg leser jo, her jeg sitter, også Selma Lagerlöfs høyst­ ­«moderne» tanker om sosial­ urettferdighet og miljø inn i teksten.­ Folk, for eksempel, som vil at den store sjøen, fuglenes tilfluktssted, skal tørrlegges til åkerjord og mange penger. Det blir ikke noe av. Mens bjørnen får nei da han vil ha Nils til å ødelegge­ jernbruddet for å få ­naturen for seg selv. Jernet, mener Nils, har gitt mennesket redskaper, ploger, lokomotiver, skinner og uten jernet ville vi vært døde av sult. «Miljøvern» var ikke et ord den gangen, men det står mellom linjene.

Kysse frosker

En skal kysse atskillige frosker før en finner prinsessen sin blant barne- og ungdomsbøker. Kanskje det er derfor barneklassikerne er på moten igjen. Nils Holgersson i nytt, friskt og fruktbart språk ved Per Qvale, er én blant en hel del. Dette er virkelig fiction, Selma Lagerlöf bøyer ikke kne for tyngdeloven og læren om lysets hastighet, skikkelsene hennes hører ikke hjemme på formel – om hun skriver for voksne eller barn, spiller ingen rolle. Voksne er også barn i hennes verden. Så lenge vi har formet ord på kloden, har det fantastiske og realistiske levd side om side, til sammen representerer det det vi liker å kalle «virkeligheten». Da er det beste godt nok.

Vel hjemme igjen

Nils Holgerssons berømmelige reise begynte – ifølge historien – den 20. mars 1898 og sluttet da han kom hjem (som et annet menneske) den 8. november samme år. Rundt 23. juni for 118 år siden – ifølge «eventyret» – var han på veg mot nord. I all verdens barns fantasi.

Vi har lett for å forholde oss til den klassiske litteraturen som en sosietetsdame på velgjørenhetsbasar – et vennlig ord, et lite kjøp der, ett her, men bak de elskverdige frasene ligger en nonchalant overbærenhet. La være med det!