Nick Cave skulle i våres startet en turné sammen med et gospelkor, men så kom koronaen. Mannen som er blitt kalt rockens mørke ridder, steg likevel ikke ned av sadelen, han prøve i stedet å finne alternative veger, lyspunkter: Det ble en konsertfilm, nå også et dobbelt live-album, kalt Alone At Alexandra Palace.

Med kun sitt eget flygelspill som musikalsk støtte, ble den 22 sanger og to timer lange konserten i London streamet globalt 23. juli for de som hadde kjøpt billett. Konserten ble satt opp på kinoer 5. november.

Å høre sangene på nytt på et dobbelt-album, uten bilder, og heller ikke denne gang med noe snakking mellom sangene, gjør budskapet enda mer aktuelt enn da konserten ble streamet. Da var koronaen på veg ned, nå er den på veg opp.

Profetisk innsikt

Den australske rockeren har aldri lagt skjul på at Bibelens Job er hans viktigste inspirasjonskilde: I en spesialutgave om Nick Cave i musikkmagasinet Uncut, begrunnet han det med at Job var fast og tålmodig i troen, selv om han levde i lidelse.

Allerede på slutten av første sang på det nye albumet, «The Spinning Song», fra fjorårets album Ghosteen, kan det virke som Nick Cave nærmest med profetisk innsikt allerede da hadde sett hva slags tider som snart ville komme:

«And I love you, and I love you, and I love you, and I love you.

Peace will come, a peace will come, a peace will come in time.

A time will come, a time will come, a time will come for us.

Peace will come, a peace will come, a peace will come in time.»

Deretter går han rett over i tittellåten, «Idiot Prayer», som handler om hva som skjer etter døden: Skal vi møtes igjen? spør han: «If you’re in heaven, then you’ll forgive me, dear. Because that’s what they do up there».

Ordene tilhører en artist som aldri har snudd kappen etter vinden: Nick Cave har gått sine egne veier, han har bannet og bedt. Forhenværende musikkredaktør i Dagbladet, Tore Neset, skrev en gang at Nick Cave var den eneste kristenrockeren han respekterte. Jeg har mine tvil om Cave ville blitt godtatt som kristenrocker, med hans mange spøkelser som aldri er blitt lagt i noe skap.

LES OGSÅ: Nick Cave & the Bad Seeds' seneste album er en sentimental og surrete synth-opera, skrev vår anmelder i 2019

Det nye testamente

Låtene på Alone At Alexandra Palace er hentet fra tidlige utgivelser sammen med bandene The Bad Seeds og Grinderman, men hele konserten hviler først og fremst på albumet The Boatman’s Call fra 1997. Det var hans mest personlige album til da. Flere har kalt det Nick Caves mest kristne og bibelske album.

Ifølge magasinet Uncut, var det da Cave gikk fra å konsentrere seg om Det gamle testamente til rette fokuset mot Det nye testamente. Var dette virkelig den samme mannen som i to årtier hadde presentert seg som «the darkest member of rock’s Hellfire Club»? undret Uncut. Ja, svarte Cave det engelske musikkbladet. Men han hadde tatt med seg profeten Job inn i Det nye testamente.

Seks av The Boatman’s Calls elleve sanger er med på det nye dobbeltalbumet Idiot Prayer: «Into My Arms», «Idiot Prayer», «Bromton Oratory, «Black Hair», «Far From Me» og «The One That I’ve Been Waiting For».

Den siste er basert på Bibelens ord om at «den som søker, skal finne».

Slik Cave gikk fra 1996-utgivelsen Murder Ballads, som ifølge musikkavisen New Musical Express var «de sykeste sangene som noen gang var blitt spilt inn, og som fikk magen til å vrenge seg», til å bli loset inn i håpets havn på The Boatman’s Call året etter.

Hjerteskjærende aktuelle

Låtvalget på Idiot Prayer kan umulig være tilfeldig. Dette er sanger for sin tid, sin koronatid, sanger som er stinne av fortvilelse, håp, bibelske henvisninger og allegorier. Sannsynligvis Ikke fordi Cave har oppdaget livets sårbarhet og lidelse med pandemien, for det har vært en del av hans liv og tro hele veien. Sangene blir bare så hjerteskjærende aktuelle for oss som lytter til dem akkurat nå.

De som trodde Caves kristne engasjement som låtskriver kun tilhørte The Boatman’s Call-perioden, fikk med gjenhøret av over halvparten av sangene på sommerens konsert, sannsynligvis samme overraskelse som Dylan-fansen fikk da deres helt sang «Gotta Serve Somebody» fra 1979 under konserten i Oslo i juni i fjor.

 

LES OGSÅ: Et politisk korrekt samfunn uten nåde er som det verste religionen kan tilby og uten noe av dens skjønnhet, hevder Nick Cave

Håp og forsoning

Helt fra albumdebuten From Here To Eternity I 1984, har Nick Caves lenge turbulente og destruktive livsstil av mange blitt sett i relasjon til de mer uskjønne delene av Det gamle testamente. Men så fanget også de nytestamentlige beretningene om håp og forsoning interessen hans.

Omtrent samtidig med arbeidet med The Boatman’s Call, skrev også Cave The Flesh Made Word for BBC i 1996, og The Secret Lifte Of The Love Song for Vienna Poesifestival I 1998. Begge forelesningene er samlet på en CD som kom i 1998. Det er som å høre en oppbyggelig bibeltime, fra en fortapt sønn som har vendt hjem. Bare gjøkalven mangler.

På baksiden av denne CD-en skriver Cave: «Jesus said: 'Wherever two or more are gathered together, I’m in your midst’ Jesus said this because wherever two or more are gathered there is a communion, there is a language, there is imagination. There is God. God is a product of the creative imagination and God is that imagination taken flight».

Hudløs sorg

19. mai i fjor var jeg blant de heldige som fikk plass i Konserthuset i Oslo under det som ble kalt «Conversations with Nick Cave». Her kunne publikum spørre ham om det de måtte ha på hjertet, og mikrofonen ble sendt rundt. Innimellom fremførte Cave et knippe relevante sanger til sitt eget flygelakkompagnement.

Da han ble spurt om sitt forhold til Gud, midt i all ondskapen rundt oss, sa han at uten tanken på at det kunne være noe større enn oss, en Gud, ville vi bare være skapninger. Noe som for ham ville vært helt meningsløst.

Da hadde allerede Cave svart på et spørsmål om hvordan det var å leve videre etter å ha mistet et barn: Sønnen Arthur døde i 2015, bare 15 år gammel, etter å ha falt fra en klippe i engelske Brighton i LSD-rus.

På albumet Skelton Tree fra 2016, beskriver faren den hudløse sorgen han opplevde. På «Girl In Amber», som også er med på hans nyeste konsert-album, nærmest resiterer han den klaustrofobiske tilstanden ulykken etterlot ham i. Mens flygeltonene stiger opp fra det samme sjelelige mørket.

Nåde

Men så var det likevel et lite lyse i mørket. Det som gjorde at Nick Cave ikke mistet troen på livet og på Gud. Artistkollegaen Bruce Cockburn synger I «Kick At The Darness»: «kicking at the darness till it bleeds daylight». Leonard Cohen synger I «Anthem»: «There’s a crack in everything, that’s how the light gets in.» Under Nick Caves Idiot Prayer-konsert, formidler han en beretning om treenigheten og nåden i sangen «The Mercy Seat». Der møter vi en dødsdømt fange som ikke er redd for å dø. Han har jo sett Jesu ansikt i suppen sin, og han vet at nådestolen står klar.

Helt til slutt, der han sitter alene ved flygelet i Alexandra Palace i London, smyger «Galleon Ship» seg mykt og brutalt frem fra Nick Caves lepper: «For we are not alone, it seems, so many riders in the sky. The winds of longing in their sails, searching for the other side».