Bøker

Ned i dypet

Lødemel Tvedts essaydebut er mye rart, men først og fremst er den svimlende god.

«Mormor har alt det jeg ser etter i tenkere og fortellere: en kroppslig og vitsende tilnærming til erkjennelse, et godt ansikt og et tøyelig, men oppriktig forhold til tid, sted og sannhet,» skriver Lødemel Tvedt i begynnelsen av Marianegropen.

Setningen serverer en morsom og underlig poetikk som kan være et orienteringspunkt i hennes egen bok, som hele veien kombinerer alvor med kroppsbevissthet, spenstige virkelighetsbeskrivelser og solide doser humor. Noen ganger er hun nesten rølpete i formen, samtidig som hun hele veien er dønn troverdig. Hun springer fra det ene til det andre uten egentlig å ende noe bestemt sted, eller å ville ende noe sted. Lødemel Tvedt hengir seg skamløst til den essayistiske strømmen som kunsten og livet innbyr til. Gjerne med forbilder som skaper uforutsigbare bevegelser i leseningen; som i hennes hyllest til Dolly Parton, som «tvinger oss til å stryke historien mot hårsprayhåret og ta sannheten med en håndfull silikon».

Mangfoldig hjemkomst

Lødemel Tvedt begynner hjemme på Vestlandet i noe som kan se ut som en selvbiografisk skisse – og det er også her det ender.

Hun foretar en reise fra periferien til sentrum – Paris og New York – og der loser hun oss gjennom store temaer som rasekonflikter, Trump, feminisme, 22. juli og høyreradikalisme – men også retorikk, poesi og hvorfor menn ikke fikser kvinners stemme. Ofte svært imponerende, nesten alltid lekende og upretensiøst. Det meste foregår med New York som scene. Det er her Lødemel Tvedt har modnet og undervist i essayistikk på New School og Columbia University.

Lødemel Tvedts essayisme er en pussig blanding av intellektuell posering, jåleri, sårbarhet og humor, som hele veien virker oppriktig. Men det slår meg at dialogen med andre også er variasjoner over selvportrettet. Nerven trer frem når hun snakker om noe annet enn seg selv – og så er det likevel dypt forankret i selvundersøkelsen.

Kritikkens fellesskap

Kritikkens fellesskap er ikke upersonlig. Det er en innkretsing av hva som faktisk er viktig for oss. Som Lødemel Tvedt selv skriver: «Kunsten og kunstkritikken gjør seg særlig godt som åsted for å skape en slags upersonlig intimitet – en slags offentlig form for kjærlighet.»

Kritikken kan handle om å sondere terrenget gjennom det arkivet av tekster og kunst som allerede foreligger, og invitere andre inn i dette arbeidet. Dette er gode innsikter jeg – som også er kritiker – kan skrive under på.

Marianegropen bærer likevel preg av at den er en samling tekster som allerede er publisert andre steder. Dette gjør at den spriker i overkant mye, og det er i det hele tatt vanskelig å se noen klare overganger mellom mange av tekstene. Enkelte tekster er selvbevisste på grensen til det poserende. Men arrogante er de aldri; det er varme i dem. Enkelte steder er jeg imidlertid usikker på om det er selvparodi jeg leser eller ikke. Det er et problem med teksten, siden den type usikkerhet kan få leseren til å føle seg underlegen eller dum. Jeg blir skeptisk, selv om jeg ikke kan være helt sikker på om det er boka eller forfatteren som bringer denne type ambivalens i spill.

Alzheimer og sannhet

Så er det likevel en slags rød tråd her, selv om den kunne vært bedre utviklet. Under det hele ligger en refleksjon rundt hva et hjem er og hvordan man skal forholde seg til at man «hører til et sted».

På slutten av boka ikler hun seg sine forgjengeres klær som for å ta på seg deres historie eller inkluderes i historier og steder om ikke er hennes egne. Selv kaller hun det for en «seremoniell utdrivelse av magi». Ekthet ligger snarere i leken og utprøvingen enn i identifiseringen med noe bestemt. «Odyssevs lengter hjem, er nostalgisk i ordets feiteste forstand, men når han endelig kommer tilbake, kjenner han seg ikke igjen, for det er ikke noe «der» der, ikke et sted man kan komme tilbake til og forbli i. Dette er problemet med nostalgi: Det som det lengtes etter, finnes ikke – skulle det det, måtte tiden ha stått stille,» skriver hun i begynnelsen av boka.

Svaret på hjemkomsten kommer i essayistisk form, for de påfølgende tekstene er mange «der»; variasjoner over hvem man er og hvor man hører til. En kjerne finnes likevel: Mormoren. Hun fremstår som selve historiens og hjemtraktene manifestasjon; hun legger ut om både krigen, sine elskere og elsker å være midtpunkt. Det interessante er at hun har blitt et mer levende sannhetsvitne nå når hun har fått Alzheimer. Kanskje vi må tåle en dose diktning og glemsel for å komme tett på sannheten om hvem vi er og hvor vi hører hjemme, tenker jeg, og lar forfatteren selv få siste ordet i denne kritikken:

«Jeg vil ha rynkene hennes og de bleke lårene som faller i myke folder, som bølgeslipte svaberg. Jeg vil kolonisere hennes og andres kropper, trekke på meg andres hud, finne meg selv ved å komme over meg selv. Bare slik kan man kanskje en dag synge, ikke bare prate.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker