Nazivennlig komponist hentes frem fra glemselen

Ingen utvikling

Musikalsk sett er det nok vanskelig å «reise kjerringa», som det heter. På grunn av det svake, til dels nokså forbiflytende materialet hvor kjernen stort sett er en melodisnutt, pyntelig nok, akkorder som henger i et øyeblikk og en rytmikk er som kanskje er det mest interessante. Men så godt som ingen ting utvikles til «noe mer». Pianisten Rune Alver gjør i et nytt album hva han kan for å spille sin sedvanlige varme og ettertanke inn i Lunds små pianostykker, men det er og blir i høyden enkel salongmusikk – lett hørt, lett glemt. Albumet lyder navnet Étude poetiques, poetiske etyder.

LES OGSÅ: Naziregimes satsing på å vinne norske hjerter med musikk savner sidetykke, mener Harald Herresthal

Svoren nazist

Det er én ting verden har lurt på de siste 80 årene – hvorfor var de store nazistene ofte hjertemyke familefedre, som – også i Auschwitz – gikk hjem til barn og familie da dagen var over og arbeidet med å gasse og torturere folk var over? Mange av dem elsket musikk og poesi. Jeg spør meg, hva er det som gjorde at en tilnærmelsesvis poetisk sjel (etter disse små stykkene å bedømme) senere i livet ble en svoren nazist, som inntil hun døde i 1950 ikke angret på noe?

Såre enkelt

Det siste er naturligvis ikke med i regnskapet når jeg bedømmer musikken som arkivføde (greit nok), enn noe som kan spilles om igjen og om igjen – musikk og politikk hører til i atskilte avdelinger. Hun har sikkert nok betalt for seg. Jo, en ting – hennes Fredsklokker, som ble til da hun satt ved pianoet og deltok da fredsklokkene ringte dagen etter freden i 1918. Det ble det et suggererende stykke av.

LES OGSÅ: John Tavener tar det rotete sjelslivet mitt og gir det som en gave tilbake til Skaperen, skriver Olav Egil Aune

Kvinner i skyggen

Historien består av atskillig flere kvinnelige komponister enn vi tror, de mannlige kjenner vi. To av de «største» ble løftet fram i fjor med innspillinger og filmer, Fanny Mendelssohn og 200-årsjubilanten Clara Schumann. Jeg skulle gjerne sagt at Signe Lund-utgivelsen ville bety at norsk musikkhistorie måtts krivers om igjen. Det må den på ingen måte. Det hjelper ikke at både Grieg og Johan Svendsen oppmuntret henne i oppstarten.

---

Fakta:

---