Klausens roman er en slags meta-roman som skriver seg inn i diskusjonen om virkelighetslitteraturen og romanen som sjanger. Denne diskusjonen tok for alvor av etter Knausgårds Min kamp-prosjekt. Kort fortalt: Hvor går grensen for å utlevere virkelige mennesker i skjønnlitteraturen? Kan man skrive sannheten og kalle det fiksjon bare man endrer navnene på hovedpersonene og klistrer ordet «roman» på framsida av en bok?