Når romanen blir budbringer

Klausens roman er en slags meta-roman som skriver seg inn i diskusjonen om virkelighetslitteraturen og romanen som sjanger. Denne diskusjonen tok for alvor av etter Knausgårds Min kamp-prosjekt. Kort fortalt: Hvor går grensen for å utlevere virkelige mennesker i skjønnlitteraturen? Kan man skrive sannheten og kalle det fiksjon bare man endrer navnene på hovedpersonene og klistrer ordet «roman» på framsida av en bok?

Etiske spørsmål

Slike spørsmål er etiske spørsmål, det handler om hva som er rett og galt og ikke om hva som er dårlig og godt skrevet. Og det er akkurat denne distinksjonen hovedpersonen i romanen kjenner på, etter at han har latt seg overtale av sin redaktør til å gi ut alle dagbøkene sine de siste 22 årene, 13.000 sider i 13 bind. Selv føler han at det er etisk galt, og at mesteparten i tillegg er dårlig skrevet. Men han lar seg overtale. Romanen er lagt opp som en slags indre monolog der forfatteren diskuterer med seg selv alle fordeler og ulemper ved å utgi alle dagbøkene. Parallelt med dette får vi innblikk i den noe seksualfikserte forfatterens liv som bibliotekar og førsteelsker. Kvinnene han har lagt bak seg i sitt voksenliv, er mange.

Kritikk av billige triks

Jeg er usikker på intensjonen bak denne romanen. Om Klausen ville fortelle oss at han mener at romanene til Hjorth, Knausgård eller Ørstavik er umoralske, får vi fatt på det ganske kjapt: Klausen kritiserer med denne romanen de forfattere som tyr til billige triks. (Forlag og forfatter hinter i markedsføringen av romanen om at dette er hentet fra virkeligheten).

Det kan også være at denne teksten bare meldte seg, slik han beskriver ganske så godt i en passasje om seriøse romanforfattere: «Jeg tenkte over i hvor liten grad en seriøs forfatter har ansvaret for det som skjer når han setter seg ned for å skrive en roman.»

Underbevisste lag

Klausen skriver godt om de underbevisste lagene i en forfatter, om hvordan forfatteren bare er en brikke i det spillet som romanen spiller med forfatteren. Kanskje ble han selv gissel av denne fortellingen om en forfatter som publiserer alle sine dagbøker, noe som får til konsekvens at familie, venner, kollegaer og andre kjente på stamkafeen eller dagligvarebutikken bryter med ham. Jeg vet ikke. Og selv om romanen bærer på noen strålende og viktige partier med skrivekunst, skjemmes likevel helheten av velformulert ordgyteri fra hovedpersonens altfor mange tankerekker og fortellinger, i alle retninger.

Klausen vet han kan skrive godt, men litteratur blir ikke god bare noe er godt nok skrevet. En leser må få inntrykk av at noe står på spill for å bli hektet. Romanen virker i så måte umotivert. Det finnes ingen grenser for hva som kan trekkes inn i teksten. Jeg forstår at stream of conciousness er et ideal, men det må være måte på.

Mangler edruelighet

Romanens manglende edruelighet overrasker meg. Klausen har tidligere vist skarphet og dybde. Særlig Veien til Mekka var et imponerende intelligent, sympatisk og aktuelt verk som gikk den litterære offentlighet hus forbi. Det var synd. Men om denne romanen var en slags avansert kommentar til at gode romaner for lett kan overses, som et stikk til den litterære offentlighet der forfattere, forlag og kritikere hauser opp dårlig skjønnlitteratur på tvilsomme premisser, var dette et slapt slag i tomme luften. Ikke fordi jeg tror at det faktisk er mulig å slå hardere. Jeg tror ikke man kan slå med en roman i det hele tatt. Romanen som sjanger kan ikke brukes instrumentelt for å fremme en forfatters standpunkt. Til et slikt formål har vi andre sjangre.