Anmeldelser

Når man våger å møtes

Angelina Jordan vant Norske Talenter i fjor. Nå gir niåringen ut bok.

Hvordan skriver en ­niåring? Og hva ­betyr det for leseren at hun vet at forfatteren av boken er et barn? Spørsmålene­ trenger seg på når jeg leser ­Angelina Jordans bok Mellom to hjerter.

Den handler om to jenter. Den ene er på tur i byen med mamma. Den andre er morløs og sitter­ på fortauet med ei vekt. Hun tjener til livets opphold ved at forbipasserende får veie seg på vekten. De lever i hver sin verden disse jentene. Men befinner seg altså plutselig ansikt til ansikt. Et ­virkelig møte oppstår.

LES OGSÅ:

Hjertelag

Fortellingen er ­rørende. Den handler om hjerte­lag og menneskesyn. Jentene gir hverandre en gave. Den rike gir den fattige skoene sine, men mest av alt gir hun henne oppmerksomhet. Hun ser henne som den hun er: et jevnaldrende menneske med drømmer og håp. Den fattige jenta gir sitt løfte om forbønn.

Boken bygger på en sann historie. Da Angelina Jordan var seks år gammel, traff hun den fattige jenta med vekten, og det gjorde så sterkt inntrykk på henne­ at hun fortsatt tenker på henne hver dag. Og på grunn av dette går hun alltid barbeint når hun opptrer, i respekt for den skoløse jenta som lovet å be for henne.

Angelina Jordan har langt på vei lykkes med det som var hennes drøm: Hun sa til jenta med vekten at hun ville bli artist og synge for mange mennesker. I fjor vant hun Norske Talenter, og på Youtube ligger hennes versjon av Fly Me to the Moon med over fire millioner visninger.

LES OGSÅ:

Barn?

Når man hører Angelina Jordan synge, merker man at hun strekker seg etter å høres mest mulig voksen ut. Det er forbløffende i hvor sterk grad hun lykkes med det. Noe av den samme opplevelsen får man ved å lese boken. Det virker ikke som om den er skrevet av et barn. Det dreier seg både om innholdet i fortellingen, men kanskje ­aller mest om ordvalgene. Når det sies at «Eksos og svevestøv har gitt henne sorgfulle øyne», ­eller «Det er livets lekse og ikke bare våte ark», virker det voksent. Men om den unge artisten­ selv er like vesle­voksen på 
det verbale området som på ­musikkens, eller om hun har skrevet med penn som har vært vel mye påholden av hennes ­konsulent Erling Kittelsen, er vanskelig å si. Uansett føles det som om teksten halter litt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Rufsete

Bildene som følger fortellingen, er malt på grovt lerret. Mery Zamani er en kunstner med utdannelse fra Teheran og Tokyo, nå bosatt i Norge. Hun har en naivistisk form, som enkelte steder minner om barnetegninger, men så blar man om, og der er det så symbolmettet at det holder. Fargene er kraftige og penselstrøkene rufsete. Bildene korresponderer godt med tekstens litt svevende, gåtefulle preg.

En detalj som fungerer utsøkt delikat, er at det grove lerretet er forlenget utenfor bildet, og blir med en korresponderende farge liggende under teksten. Det skaper en fin helhetsopplevelse når man leser boka.

Til tross for visse innvendinger, byr boka på en inntrykksfull opplevelse av hva som kan skje hvis man våger å være helt og fullt til stede i møte med andre mennesker – også i situasjoner der det ville være mest bekvemt å se en annen vei.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser