Når et barn har Downs

Det er mye godt å si om denne romanen, som kretser rundt to temaer­: Det moderne Brasil og farskap. Den brasilianske forfatteren Cristóvão Tezza gir oss en fortelling om en ung og selvsentrert brasiliansk mann som dyrker sin skjebne som forfatter i Brasil. Dermed får vi et politisk og kulturelt tidsbilde av landet, som danner bakteppe for den egentlige historien: En far får sitt første barn, og sønnen har Downs syndrom.

Det tar litt for lang tid før Tezza kommer ned til den virkelige essensen. Noe av dette er nok intensjonen: Tezza vil vise at hovedpersonen er fastlåst i sine storhetsdrømmer om seg selv. Han er så fylt av sine ­begreper om normalitet og lykke at det tar tid for ham å åpne opp for det utenfor ham som ikke passer inn i katego­riene for hva som er normalt og unormalt.

LES REPORTASJEN: Når barnet ditt aldri blir voksent

Skam

Men livet presser seg på, slik det gjør for oss alle, og den ambisiøse forfatterspiren må til slutt bare forholde seg til den store skammen over å ha produsert en sønn med Downs. Når Tezza lar faren ta dette faktumet inn over seg, tar teksten seg opp mange nivå: Vi får følge et voksent menneske som ter seg som et lite bortskjemt barn (han har fått en sønn han ikke vil ha), men som etter hvert både kan se sønnen i et nytt lys, og også bli fylt av kjærlighet til lille Felipe.

I begynnelsen er det fornektelsen som preger den unge faren. Situasjonen er forferdelig og han vil flykte fra både mor og barn: Han skal jo bli en stor forfatter, og det passer seg ikke med en ­degenerert sønn. Han klynger seg til håpet om at barn med Downs heldigvis dør tidlig, for det krever en for stor innsats av ham å elske sønnen.

LES OGSÅ: Casper (8) ble bedt om å starte på spesialskole i hatbrev

Sterke skildringer

Her mangler ikke på forferdelige beskrivelser av sønnen, men det sterke i disse skildringene er ærligheten i følelsene: Mannen makter ikke å forholde seg til gutten. Forfatteren skriver om barnet: «Inntrengeren krever plass og oppmerksomhet, gråter for mye, har verken faste tider ­eller grenser, praktisk talt ikke noe felles språk, han har ingen kontroll over egen kropp som bare putrer i vei for egen regning, han har behov for en uendelig mengde ting (vugge, tåteflasker, plasttrakt, bleier, tusenvis av bleier) inntil nå ukjente for foreldrene, han tapper dem for penger, tid, tålmodighet og toleranse, han lider av uforklarlige og uoversettelige plager, (…) og som alle nyfødte er han stygg.»

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Særegen kvalitet

Fortvilelsen, maktesløsheten og sinnet skildres åpent i en prosa som har en helt særegen og sterk kvalitet. Grete Skeviks oversettelse gir teksten et humoristisk og tragisk skjær som setter spor. Men identiteten som den ambisiøse forfatteren svinner hen, og frem stiger en far: Trygg og ansvarsfull, raus på kjærlighet.

Dette skjer i takt med hovedpersonens oppgjør med seg selv: Han forstår sakte at det ikke er sønnen som er problemet, men han selv. Hans håp om skrivingen er en flukt for ham, en desperat handling for å slippe å leve. Han må velge, sønnen eller skrivedrømmene. Han stritter imot å forvandle seg, men etter hvert ser vi at den lille sønnen drar faren ut av seg selv, og etterlater dype spor av kjærlighet i ham.

LES KOMMENTAREN: Er ikkje belastning like gjerne noko vakkert som noko stygt?

Sympatisk skifte

Dette skiftet er sympatisk, selvsagt, men Tezza (som selv har en sønn med Downs) lar l­eseren få være med på hele den store snuoperasjonen. Og fordi farens utgangspunkt er så dystert, blir skiftet til å se sønnen på en ny måte etter hvert også så stort for leseren. Den lille familien er innom alle slags institusjoner og pedagogiske opplegg for sønnen.

Tezzas far beskriver barna som er der, og han vemmes over svakheten. Men forfatterestetikken hans spiller ham et puss: Den gjør at han hele tiden ønsker å se verden på nytt. Plutselig ser han en styrke i svakheten. Han ser sin sønn som seg selv, og han ser at kjærligheten, som i hans univers bare er noe man kan gjøre seg fortjent til – man skriver et klokt essay, en stor roman, et vakkert dikt og bejubles – er ubetinget fra sønnens side.

Resultatet er en vakker liten roman om farskjærlighet til en annerledes sønn, og om kjærligheten og den store nåden som må til for også å elske seg selv, når du ser hvor ufyselig du egentlig er. Underveis får vi strålende passasjer om det moderne samfunnets forståelse av, og krav til, normalitet, om barneoppdragelse og om godhet og ondskap i menneskets natur. Ikke minst er dette en rørende roman om sorgene og gledene ved å ha et barn som skiller seg ut.