Har sorg en tidsbegrensing? Finnes det en standardprosedyre for å komme seg videre når døden rammer ubarmhjertig midt i livet? Carolina Setterwalls La oss håpe på det beste, er en usedvanlig selvbiografisk debutroman som snur og vender på de forventningene mange har til kjærligheten, til foreldrerollen, til livet, og dermed til døden.

Privat og detaljert

En kveld i oktober 2014 sier Carolina god natt til samboeren Aksel. De er nybakte foreldre og hun legger seg på barnerommet for uforstyrret å amme sønnen Ivan på åtte måneder. Neste morgen når hun skal vekke mannen, finner hun ham død i dobbeltsengen.

Gjennom de neste drøye 400 sidene forteller Carolina om sorgen, savnet, samvittigheten og selvbebreidelsen hun kjenner på etter det tragiske dødsfallet. I et direkte, enkelt og insisterende språk skriver hun en ubehagelig privat og detaljert fortelling rettet til kjæresten. Og i dette komplekse og mørke landskapet av sorg og kjærlighet har hun truffet en stor leserskare. I dag er debutboka solgt til 25 land.

Les alt fra Bøker her

Blottlegger

Hva skjedde egentlig? Hvorfor døde Aksel?

La oss håpe på det beste er bygget opp som en spenningsroman. Tidsperspektivet flyttes fram og tilbake mellom de fem årene forut for dødsfallet, selve dødsdagen i 2014, og de to årene etterpå. Fortellerstemmen befinner seg hele tiden i nuet og det skaper en skarp realisme i fortellingen. Vi er med henne der og da i en til tider pratsom fortelling der forfatteren blottlegger både seg, kjæresten, familien og egne traumer. Samtidig vokser en vakker og vond kjærlighetshistorie fram i beskrivelsene av sorgens ulike faser.

Døden i hverdagen

Jeg har lest flere bøker om sorg og tap det siste året. Danske Naia Marie Aidt bruker litteraturen som en renselse og livgivende kilde i sin sterke og repeterende roman om sønnens død, Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Steffen Kverneland visker ut og mørklegger, bokstavelig talt, bildene i sin private og sorgtunge memorering av farens selvmord i den grafiske romanen «En villet død».

Carolina Setterwall (f.1978) treffer leseren med en direkte og malende talestrøm av likegyldigheter og livsviktige bilder. Trivialiteter kunne vært luket bort og slik forsterket de eksistensielle partiene. På den annen side, den blogglignende fortellerteknikken oppleves nettopp så hverdagslig at leseren kjenner seg igjen. Døden er, før eller siden, en del av hverdagen for oss alle.

Å bli foreldre

Carolina og Aksel er midt i 30-årene. De jobber begge innen media, reklame og underholdning, og de har en stor vennekrets, særlig Carolina. Det er hun som forelsker seg først, Aksel trenger mer tid. Hun er rastløs, vil videre, flytte sammen, kjøpe ny leilighet, og så vil hun ha barn, for den biologiske klokken tikker. Litt motvillig går Aksel med på det, og ganske snart får de Ivan.

Det er en usedvanlig virkelighetsnær og ærlig kjærlighetshistorie. Den legger ikke skjul på hvor vanskelig det er å bli foreldre når singlelivet har strukket seg langt opp i 30-årene. Barseltårer og søvnløshet, krangling og et liv snudd på hodet skildres så det kjennes på kroppen. Pluss følelsen av ikke å strekke til. Dette er forfatterens egen tragiske historie. Aksel er Setterwalls kjæreste som døde plutselig av en hjertebetennelse mens han sov.

Utakknemlig

Hadde han smerter? Var det hennes skyld?

Carolina leser bøker om sorgprosessens ulike faser, og beskriver parallelt sin egen sorg i detalj.

Hele tiden er hun omgitt av en ustoppelig strøm av hjelpende hender. Det er så jeg blir sint av utakknemligheten romanpersonen viser. Hun irriterer seg over blomsterbudenes evige kiming på døra. Tekstmeldingene fra venner og familie som vil passe barn, lage mat, male soverommet der kjæresten døde.

– Sorg er ingen sykdom, sier legen.

«Livet har vel aldri vært kjent for å være rettferdig» tenker Carolina.

Taktskifte

Etter to år skjer et taktskifte i sorgen. Urnen er satt ned på minnelunden. Hun møter en ny mann, som også har mistet en ektefelle. De blir en familie på fire, og Carolina er gravid.

Dette blir et taktskifte i romanen også. Den vender seg til å bli en tradisjonell, om enn litt thrilleraktig, historie om et nytt forhold. Med tidsklemme, dine barn og mine barn, og kvalene rundt det å skulle få et nytt barn så snart. Språket er flatere, og oversettelsen skjemmes av en del svesismer. I denne delen, som også er selvbiografisk, er teksten pratsom uten den kvernende monologen som fanget interessen tidligere.

Men mot slutten vender romanen seg igjen, og minner meg på at dette er en roman, en fiksjon. Carolina kommer til en ny erkjennelse: Sorg er noe vi må og kan leve med. Det er en vond, og viktig, erkjennelse.