Når det onde begynner

Turid Barth Pettersen, anmeldelse@vl.no

Javier Marías er en av Spanias mest leste og verdsatte forfattere, som også stadig nevnes i forbindelse med Nobelprisen i litteratur. Flere av bøkene hans er tidligere utgitt på norsk. Nå er han aktuell med romanen Det onde er begynt, som er glimrende oversatt av Knut Ofstad.

Den unge Juan de Vere arbeider som assistent for filmregissøren Eduardo Muriel. Året er 1980, det er fem år siden Franco døde, og det spanske samfunnet gjennomgår store forandringer. Samtidig ligger tiårs traumer tungt i bakgrunnen, det som er gjort og sagt, det man har vært utsatt for eller utsatt andre for, forsvinner ikke av seg selv. Det er oppgjørets time. Eller er det egentlig det?

LES ANMELDELSEN: Å se 'den andre'

Juan er en unggutt i Eduardos øyne. I et fortsatt strengt hierarkisk samfunn er han den underordnete, den som må ­adlyde ­sjefen. Likevel oppstår det et nært forhold mellom de to, og Juan trekkes inn i familien på en måte som gjør at han snart oppdager at den store, gamle ­leiligheten i Madrid er åsted for et mørkt drama med røtter langt tilbake i tid, et drama som har skapt et uutholdelig vanskelig forhold mellom Eduardo Muriel og hans kone Beatriz. Mysteriet blir ikke oppklart for leseren før helt mot slutten av romanen, da også den underliggende konflikten får sin utløsning og sitt ­tragiske sluttpunkt.

To fortellerplan

Juan forteller denne historien i jeg-form, som 23-åring, men også fra et helt annet ståsted, slik jeg tolker teksten, som en mye eldre mann i 2014. Disse to fortellerplanene glir nesten sømløst over i hverandre, og krever stor oppmerksomhet av leseren. Her har forfatteren valgt et grep som tillater at spenningshistorien og en mye mer filosofisk og reflekterende tekst smelter sammen, og det er ofte store kontraster og betydelig avstand mellom 1980-Juan og 2014-Juan.

Det er fortjenestefullt å kunne håndtere de ulike planene og ­løpene slik forfatteren har gjort i denne romanen, som har en ganske krevende komposisjon med mange ulike innfallsvinkler, samtidig som en ganske enkel historie skal fortelles og danne milepæler underveis.

LES ANMELDELSEN: Kjærleikens apostlar

Svik og løgn

Selve fortellingen om Eduardo og Beatriz kunne vært fortalt på et par hundre ­sider. Den inneholder ingredienser som svik og løgn, kjærlighet og begjær, ære og død. Med Juans noe upålitelige fortellerstemme, der vi aldri vet hvor vi har ham fordi vet ikke alltid vet om han er i 1980 eller 2014, har forfatteren imidlertid skaffet seg et mye større handlingsrom.

For det første blir de reflekterende og nærmest filosofiske tekstene gyldige på et makronivå og tematiserer de endringene som Spania gjennomgår i tiden etter Franco. For det andre viser de hvordan avstand har fått Juan til å tenke annerledes om det han opplevde i huset til Eduardo: «Det som har skjedd, har skjedd, det lar seg ikke gjøre noe med, det er kjensgjerningenes grusomme kraft ­eller børen som ikke forsvinner.

Det beste er kanskje å trekke på skuldrene eller å godta det og forbigå det i taushet, ­akseptere at slik er verdens gang.» Slik jeg leser dette utsagnet, peker det også tilbake på den nylig (i 1980) tilbakelagte epoken i spansk historie.

LES ANMELDELSEN: Kjenner vi våre nærmeste?

Mørkt syn

Romanens tittel Det onde er begynt viser til Shake­speares Hamlet. Sitatet tittelen viser til, kan tolkes på ulike måter. Her er tolkningen denne: Når det verste er tilbakelagt, tilhører det fortiden. «Og så begynner bare det onde, det som ennå er i vente.» Både på makro- og mikronivå, får en anta at Juan mener i 2014. Dette er selvfølgelig et dystopisk og temmelig mørkt syn på virkeligheten.

Men det kan også leses som over­levelsesstrategi, som et forsøk på å forsone seg med det som ikke kan gjøres ugjort, det en er nødt til å akseptere både i eget og andres liv. Kanskje det da er mulig å legge også det onde til side, og la lyset komme inn.