Anmeldelse

«Det internasjonale gjennombruddet i Norge er nå – i 2017 – definitivt over», skriver Terje Tvedt i innledningen til sin ­seneste bok Det internasjonale gjennombruddet, hvor han ­beskriver og analyserer det som skjedde med Norge fra 1960-tallet til i dag. Samfunnsforskeren og historikeren Terje Tvedt gjør det klart at han er den første til å foreta en slik analyse. Perspektivet er stort. For «Norges utvikling og skjebne er en del av verdenshistoriens dype og ­uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Målet hans er «på bakgrunn av undersøkelser av et enormt svært empirisk materiale å identifisere utviklingen av og karakteren til samtidens dominerende myter da Norge møtte verden og verden kom til Norge». For å kunne avsløre samtidens myter må forskningen «søke uavhengighet, være kritisk og til og med nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende». For forsk­
ningen skal «avkle politikken dens skinn av naturlighet og tydeliggjøre hvordan den var festet til en bestemt bakgrunn og kontekst».

Modig

Det er et modig innsteg. Og Tvedt er belest og original i sin tilnærming. Han har rett i at det lett utvikler seg myter i den offentlige samtalen og i de ­politiske prosessene. Mytene kan skjule eliters makt og deres egne interesser. Men at myteknuseren Tvedt skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, står også som en myte. Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter. Tvedt er selvsagt bundet av sine egne forestillingsmønstre om «verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Det bestemmer utvalget av dokumentasjon og hvilken vinkling han gir denne dokumentasjonen.

LES OGSÅ: Går ut mot Tvedt-hyllest