Mysteriet i Kongo

I boken Dødsdømt i Kongo kaller Kari Hilde Hodne French arrestasjonen og fengslingen av hennes sønn Joshua og vennen Tjostolv Moland for hendelsen med stor H. Tiden i Kongo vil for alltid være hendelsen med stor H i historien om familien French.

Men saken har sannelig vært stor for oss andre også. Siden den første nyhetssaken sto på trykk i 2009, om at to norske menn var arrestert for mord i Kongo, gikk det knapt en uke uten omtale i norske medier. Pressedekningen var enorm fordi saken var så spektakulær, med et hendelses­forløp som tatt ut av en spenningsroman, og fordi den hendte så langt borte, med to norske gutter som var så unorske som man kan få blitt. Det er langt fra noen ærerik fortelling om norske medier Hodne French forteller: Jakten på nyheter gikk direkte på en familie i sjokktilstand, og den øvrige kildebruken, fra ymse informanter i Kongo, var mildt sagt ukvalifisert.

JOSHUAS TEST: Les intervju med Joshua French fra 2011

Løse tråder

Saken er videre spesiell fordi ingen vet hva som egentlig hendte den natten i jungelen. Rettssakene i Kongo var så farseaktige at de ikke kan tas seriøst. Rettsikkerheten til French og Moland var hele veien ikke-eksisterende. I boken Et mord i Kongo forsøker Morten Strøksnes å finne ut hva som egentlig hendte. Han fremsetter flere hypoteser, men etter endt lesning satt i hvert fall ikke jeg igjen med noe svar.

Boken Dødsdømt i Kongo er en annen bok. Moren til Joshua French forteller sin personlige opplevelse av å være mor til en dødsdømt nordmann i Kongo. Det er en historie om en labyrint av løse tråder, av stadig nye og håpefulle kontakter, av løfter én dag, som blir til brustne håp dagen etter.

Sønnen Joshuas historie er vanskelig nok, men det er fortellingen om sykdomsforløpet til Tjostolv Moland som er bokens virkelige tragedie. Han ble åpenbart medisinsk feilbehandlet og utsatt for en beint fram umenneskelig behandling i årene før han ble funnet død på cella. At Joshua har overlevd årene i fengsel, med alle de påkjenninger moren beskriver, fremstår nesten som en gåte.

LES OGSÅ: Bønn og penger støttet frigitt French

Gir råd om betaling

Så får historien likevel en slags lykkelig slutt for familien French, og UD-diplomaten Arild Øyens innsats de siste ukene beskrives som enestående. Men samlet får ikke utenrikstjenesten mye ros i boken. French skriver et sted at «nok en gang var det viktigere for UD å gjøre alt ‘according to the rule’ enn å reagere på rettsikkerhet for Joshua».

Lesningen gjør det tydelig hvor vanskelig det er å balansere ulike hensyn i slike saker. På den ene siden har staten interesse av å følge diplomatiske kanaler, opprettholde gode forbindelser og for all del ikke betale penger
etter utpressing. På den andre siden står familier som forståelig nok kun ønsker sine egne hjem. Hodne French skriver: «Mitt råd til enhver familie som måtte komme i en lignende situasjon, er: Kjøp vedkommende fri så fort som mulig. Og bruk profesjonelle forhandlere».

LES OGSÅ: Angivelig vennetjeneste i French-saken overrasker ikke

Imponerende

Det er umulig ikke å bli imponert over innsatsen moren til Joshua har lagt ned i kampen for sønnen, over så mange år og med umulige forutsetninger for å planlegge langt frem. Nettopp derfor blir beskrivelsen mot slutten av boken så sterk; sentrale personer i UD fikk tidlig fikk vite at Kongo så for seg en fengsling på mellom fem og syv år. Allerede tidlig i saken forelå det planer om lengden og omfanget på straffen. Dette var informasjon som ble formidlet til norske myndigheter, men ikke til familien French og Moland. Hodne French spør rimeligvis hva det kunne ha betydd for både familiene og de to gutta om de hadde en slik målstrek å forholde seg til. Ville for eksempel Tjostolv holdt ut litt lenger?

Ingen kjenner saken bedre enn forfatteren og hennes sønn, og det er forståelig at Hodne French har ønsket å fortelle sin hele og fulle historie. Boken oppleves
likevel som i overkant omfattende og detaljrik. Men snart kommer Joshuas bok. Jeg kommer nok til å lese den også.