Museal kamp mot glemsel og død

I et museum dedikert til våpen og minner om krig ligger mannen som har skapt museet i en kiste. Han har på seg en samuraimaske og en prøyssisk pikkelhue mens han sover. Når han drømmer begynner museet å brenne – og han omkommer. Mannen i kisten er museets opphavsmann – som har gjort det til en vane å sove blant museumsgjenstandene.

Magris baserer denne skikkelsen – som hele hans siste bok kretser rundt – på en virkelig historie og en faktisk person, nærmere bestemt (og jeg siterer forfatteren selv fra etterordet), «Diego de Henriquez, en genial og kompromissløs triestiner med omfattende kunnskap og sterke lidenskaper, som viet hele sitt liv (1909–1974) til å samle våpen og alle sorter krigsmateriell for å skape et originalt og tettpakket krigsmuseum som, ved å vise frem en stor mengde dødelige redskaper, skulle gagne freden».

Beskrivelser av rom

Tiltale frafalles forteller historien om museet, som vi tas gjennom rom for rom. Mange av beskrivelsene er både poetiske og tankevekkende, med tanke på den grusomhet som er deres opphav. Som her: «Sal nr. 6 – MP44, skråttopphengt på veggen til høyre. Tysk angreps- gevær fra den andre verdenskrigen, inngikk i utrustningen til regiment 1083 i Wehrmachts divisjon 54.»

Men vi får også servert beretningen om museets opphavsmann. Det er riktignok ikke mannen som samlet alle disse tingene – forøvrig navnløs – som fører ordet, men en viss Luisa Moore. Hun har blitt utpekt av kommunen for å organisere museet og samlerens notater posthumt med tanke på å åpne museet for allmennheten. Vi får etter hvert også større innblikk i Moores liv, og innimellom flyter deres stemme sammen, slik at hennes rolle som talerør blir uklar. Inn i denne dialogen knyttes også byen Triestes historie seg, særlig krigshistorien og de tragiske hendelsene forbundet med den jødiske befolkningen i byen – en av Europas største før andre verdenskrig. Trieste var nemlig den eneste delen av Italia som lå direkte under nazistisk herredømme under andre verdenskrig. Byen huset også sin egen konsentrasjonsleir i en gammel risfabrikk – la Riseria – hvor tusenvis av mennesker mistet livet. Gradvis føres vi mot denne hendelsen som har blitt bevisst «glemt» av byens befolkning.

Museets bearbeidelse av krigen har altså et bredt nedslagsfelt men, når alt kommer til alt, en bestemt oppgave: Å få oss til å huske traumatiske begivenheter vi har lett for å glemme.

Krigens skjønnhet

Hva kan et museum over krigen gjøre med krigen, med volden, utover dette? Det er et underlig spørsmål som vi sjelden – om noensinne – tenker særlig mye over. Likevel er det vanskelig å komme unna det når vi presenteres for krigsmuseet i Claude Magris’ bok. Sikkert er det at den oversikten museet skaper, fører med seg en historisk bevissthet om voldens mangfold og spennvidde. Men like mye viser det hvordan våpen som er vist frem som et historisk artefakt – kanskje til og med som noe vakkert – også er fjernet fra blodsutgytelsen. Magris tillegger forøvrig museumsskaperen forunderlige meninger om død og krig, som faktisk ikke befinner seg langt unna opphavsmannens, som er verdt å sitere noen avsnitt av.

«Døden eksisterer ikke, forklarte han, den er bare en omvender, et apparat som ganske enkelt vrenger livet som en hanske, men det holder å la tiden gå i motsatt retning, og man får tilbake alt. Gjenvunnet tid, kjærlighetens triumf. Amorte. Kjærlighet til deg, Hvem? Deg, du, alle.» Og videre: «Museets ildsprutende gjenstander» skulle vise seg å være «et angstfylt mareritt, en film som avspilles baklengs og begynner med død og ødeleggelse og slutter med at menneskene – som tidligere var blitt sprengt i luften, knust eller gjennomboret – til slutt ses fornøyde og smilende, for å gjøre det klart for oss at døden, all død, kommer før livet, ikke etter.»

Under murpussen

Her siterer Magris nevnte Henriquez, hvis liv Tiltale frafalles er tuftet på, og hans oppfordring til «den ukjente som måtte gå forbi graven hans, om å legge igjen sverdet sitt hos ham, slik at dette sverdet aldri mer vil ramme noen.» Det samme kan man utvilsomt si om rekvisittene som arkiveres i museet – og i denne romanen. Når noe blir vakkert er det også fjernet fra krigen og volden. Romanens høydepunkt – og muligens forklaringen på dens museale gåte – befinner seg i museumsmannens avdekning av notatene på vegger i La Riseria, konsentrasjonsleiren i Trieste. Her har mennesker som snart skal dø notert ned sine siste tanker, før de ble dekket til av murpuss. Kanskje museet kan grave seg frem, til et minne om det grusomme, ved å skrelle av disse lagene? Romanen kan betraktes som en slik arkeologisk utforskning av krigens og fortidens vold, og den glemsel som truer vår erkjennelse av den.

«Jeg kjemper ikke mot glemselen, men mot glemselen av glemselen, mot den skammelige mangelen på bevissthet om å ha glemt, om å ha villet glemme, om ikke å ville og ikke kunne vite at det finnes noe redselsfullt som man har villet – vært tvunget til å? – glemme.»