Møte i motlys

Stein Verstos debut med novelle­samlingen Ho blei borte i trappene i 1990, var et markant øye­blikk i norsk debutanthistorie. Det handlet om hovedpersonens kjæreste som er død i en ulykke, om følelser i panisk driv og om tid. Tiden som skimtvis dukker frem fra lag på lag av hukommelse.­ Slik arbeider kroppen. Det var en stilsikker debut, som naturlig nok ble belønnet med Tarjei Vesaas debutantpris.

Fristes ikke

Stein Versto er av dem som ikke – utålmodig – fristes til å riste i treet så alle eplene faller samtidig på ­
bakken.

Siden debuten for 26 år siden har han «bare» levert to diktsamlinger og romanen Nidaros, før nå: Diktsyklusen så nær kan du sjå meg. Dikt som gjennom lang tids prosess er lyst levende – dikt med treet, naturen i det hele tatt og det kvinnelige møtet som pant:

Lysets tale over mold

og molds svar

i mørkret: Der vaks lunden

der vi første gong møttest

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Mer enn maskin

T. S. Eliot sier at det beste samtidspoesien kan gi oss, er «en følelse av henførelse, et inntrykk av fullendelse.» Versto har «syredyppet» setninger, og det som er igjen har smak av det som varer, det vi mest av alt trenger. Fortellingen er fullmoden, stoffet er luftet ut og renset, lesningen inviterer inn bilder som ikke vil gå igjen. Alt handler (unnskyld klisjeen i så tillitsfullt selskap) om at livet er mer enn et maskineri. Men også det.

Åndelig sang

Han åpner sterkt, døren inn til samlingen er et sitat fra middelaldermystikeren Johannes av Korsets Åndelig sang: «Da du så på meg preget dine øyne sin nåde i meg. Derfor ble du grepet av brennende kjærlighet til meg og slik fortjente­ mine øyne å tilbe hva de så i deg». For Johannes handlet det om Kristus.

Som Johannes, forskyver også Versto synsvinklen – vi «ser» ikke bare, vi fylles av noe som gjør oss verdige til å se, og være nær noe: Som i Treet:

For det store auga

er vi eit tre i ein hage

og innanfrå skal vi kjenne det;

vi skal gli opp

gjennom stamme og greiner,

gløyme

kven vi var og kven vi ønskjer

å bli, eksplodere stille som

lauvet

når det losnar

og syngje

oss ned mot bakken, fylgje

regndropen ned

i mørkret, treet ...

LES OGSÅ: Rytmen som gir trygghet

Full av håp

For Johannes var også alt i alt. Alt i det store mysteriet vi er en del av, holder sammen. Men han var også en mørkets sanger, en som turte mørket for å nå inn til fornemmelsen av Kristus – han kalte det «sjelens dunkle natt» som alle må gjennom for å nå frihet. Akkurat som en soloppgang kan kjennes særdeles strålende og full av håp etter en svart vinternatt.

Det sanselige, det spirituelle, erfaringen og det materielle er av samme karat for mystikeren, slik det også er for Versto – slik leser jeg det. Og når alt klaffer, klinger det nærmest symfonisk i det svære avslutningsdiktet:

Det er ein styrke

som nesten får han til å vakle.

Men han står, og veit at dette

er stunda

der dei kan koma så langt inn

i kvarandre

at dei utan atterhald

kan kjenne att seg sjølve.

Fri meg

Faren med å skrive­ om Stein Verstos dikt, er at tingene­
blir sentimentalisert. Lenger­ vekk fra virkeligheten – Verstos virkelighet – kommer en i tilfellet ikke. «Gud fri meg fra å ha et poetisk sinn», sa den mest poetiske av lyrikerne, Emil Boyson – han gikk aldri rundt og var poetisk. For poesi tas ikke av vinden, den har styrke. Sitrende sart, som her, men ikke sentimentalt:

Mor var død og vi rydda

etter henne,

vog dagbøkene hennar

i hendene

som ospelauv.

LES OGSÅ: Han har skrevet et inderlig portrett av en sterk kvinne

Motlys

Jeg sitter med en av årets «viktigste» bøker i hendene, den tåler mange runder og år. Når jeg står i motlyset fra disse diktene, tenker jeg at slik må det være – sjelden er et tre mer enn tre og et menneske mer menneske, enn når det blir sett av Stein Versto.

Så lenge du held meg i ditt ord:

Boksidas bakside er neste

sides

framside, på kvart ark

setningar trykte mot

kvarandre

som speglar mot speglar.

Les du langsamt nok,

skal du sjå

at det er du som blir lesen:

Den mørke mold som ordet

blir sådd i.

En mystikk som rommer alt – Gud, mennesket og naturen.

Linjefallet i de gjengitte 
diktene er ikke identisk med originalen.