Mørketid

Hva er verst i møte med en bok? Høye eller lave forventninger? I møte med Tharaniga Rajahs debutroman Det er lenge til skumring blir jeg smertelig klar over at jeg har sett frem til en bestemt leseropplevelse – som ikke blir innfridd. Men er det romanen sin skyld?

Frigjøringskamp

Det er lenge til skumring er satt til en alternativ virkelighet, eller en eventuelt nær fremtid, hvor nordmenn og samer er i en uløselig konflikt om landområder lengst nord i Norge. Nordmenn har startet en utrenskning av samene og laget interneringsleire som ligner på andre skrekkleire fra vår egen nære tid.

Romanen følger Raisa og datteren Násti fra de er blitt befridd fra en leir på Falstad i Trøndelag av amerikanske soldater, til de kjemper en voldelig kamp om å beholde den samiske staten Nordstjerne. Den er i ferd med å falle.

LES OGSÅ: Vi spurte seks debutanter: Hva ønsker du å få til med skrivingen din?

Nærsynt

Tharaniga Rajah benytter seg av en fortellerform som på en og samme tid både forklarer situasjonen og er nærsynt og uoversiktlig. Storpolitikken legges frem i forsøksvis forklarende sveip. Samtidig er vi i form av korte prosatekster helt tett på jeg-personen Raisa, som må beskytte datteren sin ved å selv bli en kriger. Raisa forteller og vi ser inn i hennes svette ansikt, men hun lukker seg for både leseren og de som er rundt henne. Ikke minst stenger hun ute sin egen datter, som sulten på kontakt ender med å avvise morens strenge kjærlighet.

Raisas utilgjengelighet smitter også over på fortellingen. Spesielt i starten er dette et påfallende trekk ved romanen. Det er vanskelig å følge gangen i hendelsesforløpet, ikke bare fordi hovedpersonen er lukket, men også fordi storpolitikken, med aktører som FN, Russland, USA og ikke minst nordmenn som tørster etter samisk blod, floker seg sammen.

Fremmedgjøring

Det interessante er hvordan det utilgjengelige også ligger i språket som Rajah med overlegg velger seg. Hun benytter seg av mange nordsamiske ord i fortellingen, og det betyr at leseren i begynnelsen må vandre frem og tilbake mellom ordlisten bakerst i boka og selve fortellingen. Det samiske språket blir påfallende fremmed og får en funksjon i teksten som både gjør at lesningen stopper opp og som noe jeg må gjøre meg kjent med. Akkurat slik jeg må gjøre meg kjent med det fremmede i Rajahs romanunivers.

Det er lenge til skumring er ikke som jeg opprinnelig trodde; en spennende science fiction roman om splinten i vårt eget øye, der vår behandling av vår egen urbefolkning speiles i en fortelling om hvor langt en kolonisering kan gå.

Nei, så lett har ikke Tharaniga Rajah gjort det for seg selv. Det utilgjengelige ved beskrivelsen av alenemoren Raisa, språket og plotet i romanen opplever jeg å være en blanding av tilsiktet litterær motstand, og et resultat av at Rajah ikke enda har helt stø hånd med sine virkemidler. Det har resultert i en uforutsigbar roman som på godt og vondt både overrasker, irriterer og utfordrer leseren.