Moren som ikke taklet sønnens suksess

Lara Jenkins skildrer 60-årsdagen til Lara Jenkins, en kvinne som kunne blitt en dyktig pianist hvis hun ikke i sin ungdom hadde hoppet av som elev hos en professor i Berlin.

Nå bor hun alene etter å ha pensjonert seg fra jobben som kontorsjef i en administrativ stilling. I stua er det et tomrom mellom bokhyllene etter pianoet der hun pleide å undervise sin eneste sønn, Viktor. Det eneste sporet etter ham er et foto av en baby sammen med Lara som ung mor.

Den runde fødselsdagen hennes synes å få en brå og brutal slutt i filmens åpningsscene: 60 år gamle Lara åpner vinduet og klatrer opp for å kaste seg ut.

Nå vel, slik går det ikke. Men dette desperate øyeblikket er viktig å ta inn for seeren: Hovedpersonen er et dypt deprimert menneske. Hennes forsøk på selvmord kan forklare de usympatiske handlinger hun gjør og de utsagn hun kommer med i løpet av bursdagen.

LES OGSÅ: Wencke Mühleisen skriver om sex og svik etter fylte 60 i ny roman

Pianolærerinnen

Lara Jenkins av den tyske regissøren Jan-Ole Gerster minner om den prisbelønte Pianolærerinnen (2001) av østerrikeren Michael Haneke. Sistnevnte boret seg på isnende vis inn i et menneskesinn som følelsesmessig har sporet helt av.

Den gang handlet det om den enslige pianisten og pianolæreren Erika som i moden alder fortsatt bor hjemme hos sin smålige, kontrollerende mor, en dame sykelig opptatt av datterens suksess.

Nå, i Gersters historie om fru Jenkins, er det Lara selv som er smålig overfor sin sønn. Så kontrollerende har hun vært at Viktor har flyttet hjem til mormor, en langt rausere kvinne.

Tilfeldigvis sammenfaller Laras 60-årsdag med sønnens debut som pianist og komponist samme kveld. Å takle hans suksess når hennes egen karriere som musiker aldri ble noe av, er mer enn hun makter.

Dette er den triste filmen om en mor som blir sjalu på at hennes eget barn har lykkes. Hun strever sågar med å forholde seg anstendig til sønnens kjæreste, en ung fiolinstudent.

Se trailer:

Ensom pensjonist

I Pianolærerinnen benyttet Haneke antydningens kunst for å få fram et selvødeleggende behov hos Erika. Hun hadde en forkrøplet personlighet, ypperlig formidlet av Isabelle Hupperts ubevegelige ansikt. Hennes mangel på smil, latter og normale reaksjoner bunnet i en desperat kamp for å holde på plass et stålpanser rundt udetonerte følelser og utilfredsstilt begjær.

Nå gjør skuespiller Corinna Harfouch mye av det samme i Gersters svartsynte drama: Med stor dyktighet framstiller hun Lara som en ensom kvinne med manglende evne til å nyte livet og kjærligheten. Av et glimt fra kontoret der hun var sjef, framgår det at de ansatte har hatet henne. Korte møter med eksmannen Paul, som støtter Viktor iherdig før debutkonserten, avslører at Lara bør holdes unna fordi hun bryter ned sønnens selvtillit.

Haneke lot Erika utvikle et erotisk forhold til en ung pianoelev og avslørte seksuelle preferanser som hadde sporet av. Denne dimensjonen er fraværende hos Gerster, skjønt vi forstår at Lara misunner eksmannen fordi han har funnet en ny partner.

Å åpne armene for en ny beiler – en vennlig nabo – klarer hun ikke. Denne livsglade pensjonisten, som slett ikke har gitt seg over til bitterheten, forsøker å kurtisere henne, men sliter med å nå inn.

LES OGSÅ: Er Polanskis film om Dreyfus-saken egentlig et selvforsvar?

Ikke like sterk

Mer bør ikke sies om hvordan morens 60-årsdag og sønnens debutkonsert ender. Lara Jenkins er et lærestykke i hvor galt det kan gå med et menneske som fortsatt gremmer seg over at hun som ung ikke levde opp til sine egne ambisjoner. Filmen sier dels noe om hvor beinhard konkurransen er blitt i kunstens og musikkens verden, men like mye om hvordan enkelte personligheter ikke tåler at suksessen uteblir.

Gersters vemodige portrett av Lara er ikke like rystende som Hanekes Pianolærerinnen, men slutten er heldigvis mer trøstefull. Den tyske regissøren finner en utgang på 60-årsdagen som åpner for nye erkjennelser hos fru Jenkins, dels i møte med den debuterende sønnen, dels med hennes gamle pianolærer.

Slik får hun endelig utløp for raseriet over livets forspilte muligheter og kan avstå fra trangen til å kaste seg ut av vinduet. Og hvem vet – når bitterheten har rent ut, kan kanskje livslysten spire fram igjen?

---

Fakta:

---