Bøker

Mødrenes byrder

Anne Karin Elstad bar med seg formødrenes historie og slektens gang i lang tid før stoffet tvang seg fram i romanform. Hilde Hagerups biografi om Elstad er selv som en roman.

Å lese Hilde Hagerups forfatterportrett av Anne Karin Elstad trigger alle de store spørsmålene: Hva er godt romanstoff? Hva er kvalitet? Hvorfor får noen bøker så mange flere lesere enn andre? Og ikke minst dette: Hvilke holdninger og eventuelt fordommer går vi inn i lesingen med?

Mødrenes byrder

Selv bar Elstad alle fortellingene sine med seg i lang tid før hun kunne begynne å sette dem ned på papiret. Det var formødrenes historie og slektens gang. Det var mødrenes byrder og egne kriser. Stoffet tvang seg fram under motstand, så det til slutt ble umulig å holde igjen. Lærergjerningen ble etter hvert lagt på hylla og husmorrollen likeså, men først etter mange års dobbeltarbeid. Som typisk kvinne av sin generasjon var Elstad fanget i sin egen tids kvinnerolle, skrivingen måtte foregå når alt annet var unnagjort. Kanskje var det nettopp dette som skapte forfatteren, at hun klarte å fange både slektens historie og sitt eget opprør mot datidens normer og gi stoffet en form som talte til leserne.

Elsket av leserne

Anne Karin Elstad (1938-2012) var en av sin tids mest leste forfattere. Hun utga i alt 15 bøker, de fleste romaner. Debuten kom med Folket på Innhaug i 1976. På det meste kunne bøkene hennes selge 100.000 eksemplarer. Leserne elsket henne. Forlaget mente de hadde funnet gull. Likevel kunne hun bli møtt med utsagn som dette: «Denne beretning fra det moderne bondesamfunns vrangside rommer få – om noen – egentlige nye elementer, som kan utvide vår erkjennelse eller vårt synsfelt» (anmeldelse i Aftenposten). Hun var ikke engang med i vurderingen da Bokklubben på 1990-tallet ville rangere Norges største forfattere.

«Kiosklitteratur»

Spørsmålet er hvorfor? Som skjønnlitterær forfatter ble Elstad tatt opp som medlem av Forfatterforeningen. Der er kravet å ha skrevet to bøker med skjønnlitterære kvaliteter. Hun satt også i styret. Var ikke det godt nok? Tydeligvis ikke for alle. Enkelte fortsatte å snakke om kiosklitteratur når Anne Karin Elstad kom med nye bøker.

Hilde Hagerup legger mye energi i å beskrive og drøfte disse motsetningene. Portrettørens fortjeneste er først og fremst at hun har vært i stand til å håndtere stoffet både grundig og nennsomt. Hun viser stor innlevelse og respekt. Hun tegner bildet av en selvstendig og usikker, men samtidig sta og egenrådig kvinnelig forfatter, i et dels nøkternt, dels poetisk språk. Hun skjønnmaler ikke, og bruker også mellomrommene, der ting ikke sies direkte, til å formidle en oppfatning av det som ikke nødvendigvis holder samme kvalitet som andre deler av forfatterskapet.

Sympatisk portrett

Det er et sympatisk, om enn kanskje litt snilt, portrett Hilde Hagerup har tegnet av en bestselgende og folkekjær forfatter. Hagerup, som selv er en prisbelønt og anerkjent skjønnlitterær forfatter, kan på mange måter sies å ha portrettert Elstad som om historien om henne i seg selv var en roman. Gjennom Hagerups penn er Elstad blitt som en person i en av sine egne bøker. Hagerup viser hvordan Elstads liv og bøkene hennes er knyttet nærmest sømløst sammen. Drivkraften og nødvendigheten av å skrive dokumenteres på en overbevisende måte. Hun underslår ikke hva det har kostet. Leseren ser hvordan livet selv, Elstads eget og slektens, på godt og vondt ble det stoffet bøkene kunne veves av.

Kvinneliv

Ikke minst handler det om kvinneliv, historisk og i nåtiden. Gjennom kvinneskikkelsene ser vi konturene av hvordan Norge har endret seg fra 1814 og fram til i dag. Det handler om sterke kvinneskikkelser som bryter med normene, slik Anne Karin Elstad selv på mange måter gjorde. Men dette var også noe hun ble møtt med, at hun først og fremst skrev bøker om kvinners liv for et kvinnelig publikum. «Kvinnelitteratur» ble det sagt, og da i nedsettende betydning. Men hvorfor skulle det være slik at bøker om kvinner er «kvinnelitteratur», mens bøker om menn er «litteratur»? Dessuten: Kvinnelivet, er det uinteressant for menn?

Endret kvinnerolle

Hvordan ville dagens lesere ha tatt i mot Elstads bøker? Ville reaksjonene vært annerledes? Kanskje ville ikke motstanden vært så uttalt. Populærkulturen er blitt mer mainstream. Sjangre som var uglesett, er blitt stuerene. Skillelinjene er ikke så skarpe. Oppfatningene av hva som er kvalitet, er i flyt. Det er «tillatt» å bruke sitt eget liv, det gjør nesten alle.

I et slikt klima ville nok den arrogante motstanden og usynliggjøringen Anne Karin Elstad ble møtt med, hatt mye dårligere kår. Kanskje ville ikke opplagstallene vært like store, andre sjangre har tatt over. Mye har forandret seg og problemstillingene er annerledes. Kvinnerollen er endret. Opprøret har ikke nødvendigvis lagt seg, men fortsetter langs andre skillelinjer. Som den opprører hun var, ville Anne Karin Elstad kanskje fortsatt engasjert seg, hadde hun levd og hatt helse i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker