Mister mye av Vesaas

Vesaas ville så gjerne, men fikk som regel slakt de gangene tekstene ble omformet til dramatikk. Først i nyere tid har han blitt iscenesatt til stor jubel, der både Fuglane og Is-slottet trakk fulle hus på Det Norske Teatret for rundt 15 år siden. Når Anders T. Andersen nå dramatiserer Kimen, pirrer det umiddelbart nysgjerrigheten. Handlingen i Vesaas' roman er lagt til et søvnig øysamfunn, som plutselig våkner til live i det en ung jente blir drept. En fremmed mann ved navn Andreas Vest, som nylig har ankommet øya, får umiddelbart skylden. Scenografien er minimalistisk med treplatting i ulike høydenivåer, og videoprojeksjoner av natur og blafrende blader på scenens bakvegg, som umiddelbart drar oss bort fra det urbane. Handlingen går over bare ett døgn, men rekker å reise store eksistensielle spørsmål. Flokkmentaliteten som dannes i jakten på en syndebukk, hatet som får vokse i takt med massesuggesjonen, og menneskets ubendige trang til å dele inn i «oss» og «de andre». I bunn dirrer et gedigent spørsmål: Er mennesket født godt eller ondt?

Gåtefull

Det er en tung materie som fort kan skape distanse, hvis vi ikke får enkeltskjebner å hekte de store spørsmålene på. I Andersens dramatisering og regi fungerer den kollektive gruppen av skuespillere som ­romanens tredjeperson forteller.­ De bryter tidvis ut av gruppen i direkte spill med hverandre. Likevel er det opplevelsen av fortellerteater som blir det mest slående, der god timing og hyppig ordveksling nærmest gjør gruppen til en stor organisme. Slik tydeliggjøres samholdet i øysamfunnet, samtidig som de alle nærmest bokstavelig talt blir en del av bygdedyret. ­Andreas Vest (Pål Christian Eggen)­ fremstår som en gåtefull person. Her gis det ikke rom nok til å ane hva som rører seg på innsiden, og dermed glipper også noe av muligheten til å la seg engasjere i enkeltskjebnen.

[ LES FLERE TEATERANMELDELSER HER ]

Dynamikk

Vi kjenner igjen Vesaas' grunntone der blomstrende fabuleringer må vike for presise og renskårne replikker. Men hans unike evne til å skildre hvordan vi mennesker tenker, blant annet ved å bruke ­naturskildringer til å underbygge følelser, forsvinner i det stoffet­ tas til scenen. Når forestillingen ikke lykkes med å finne en scenisk erstatning, mister den også mye av romanens poetiske kraft. Her savnes en tydeligere bruk av visuelle elementer, der rommet for dynamikk og spill mellom karakterene kunne blitt gitt større plass. Kimen hadde vært tjent med en tydeliggjøring av hvorfor det skaper merverdi å dramatisere den.