Minner mer om musikk for en dystopisk kunstinstallasjon enn moderne Oslo-elektronika

Historien inngår i den norske black metallens reservoar av grunnfortellinger: Grunnlegger, ideolog og gitarist i Mayhem, avdøde Øystein Aarseth (Euronymous), reiste på slutten av 80-tallet til Tyskland for å komme i kontakt med Conrad Schnitzler (1937–2011), tidligere medlem i Tangerine Dream og Kluster (som ble Cluster etter at han sluttet) og en pioner i utviklingen av den tyske elektroniske musikken. Schnitzlers navn er uløselig knyttet til kraut-scenen og framveksten av sjangere som industrial og «kosmische». Møtet mellom de to er bakgrunnen for at Schnitzler lagde det pussige, nesten tribalistiske elektro-trommesporet «Silvester Anfang», som åpner den norske black metal-gruppas debut Deathcrush (1993). 27 år etter Mayhem-plata skrives nå enda et nytt kapittel i historien om låta.

Skarp sving

André Bratten har siden debuten i 2013 bygd seg opp et godt navn innenfor den norske, elektroniske klubbmusikken. I fjor vant han Spellemannspris for fjerdeplata, Pax Americana, som dyrket en temmelig streng (med tanke på både utstyrsbruk og musikalske virkemidler) melodisk form for techno. Bratten har nok alltid hatt en mørkere, kjøligere stripe gjennom musikken sin enn for eksempel en Prins Thomas eller Lindstrøm. Men når han nå går løs på Schnitzlers låt og Mayhem-materiale, og nytolker begge deler på albumet Silvester, må man likevel kunne si at han legger inn en skarp sving i egen karriere, til tross for at han har hatt et ganske vidt musikalsk spenn i det han har gjort til nå. Han abstraherer i tillegg komposisjonene han tar for seg temmelig langt vekk fra utgangspunktene.

• LES OGSÅ: «Pax Americana» var på Kim Klevs liste da Vårt Lands anmeldere plukket ut sine favoritter for 2019

Den svarte kanalen

Gjennom fem spor og 50 minutter med musikk får man noe som minner mer om musikk for en dystopisk kunstinstallasjon enn moderne Oslo-elektronika. Det låter seigt, industrielt og med en konstant mørk og undertrykt strøm av lave frekvenser. Om man ser bort fra den avsluttende sakrale korallen som vi belønnes med etter infernovandringen, er det bare i «Untitled 1» at det skapes noe som kan kalles rytmisk medrivende, fengende eller, vel, pent. Ellers føles dette ofte ut som oksygenmangel og aske i munnen eller forlatte lagerhaller med knuste ruter og noen enslige, blinkende lysstoffrør. Om albumet er Brattens variant av Trout Mask Replica eller Metal Machine Music, altså såkalt «uhørbare» plater i katalogene til henholdsvis Captain Beefheart og Lou Reed? Det må man kanskje ha litt tid for å svare på.

Det er spennende at tre ulike tider og uttrykk møtes i en knute som her, sann mot opphavene, uten helt å høres ut som noen av dem. Men så koselig å høre på, er det ikke. Sånn sett kan man kanskje verdsette idéen mer enn at dette er ei plate å hente fram igjen for gjentatt lytting. Passende nok er for øvrig Hamburg-etiketten Bureau B inne i en stor gjenutgivelsesrunde av Schnitzler-stoff, så det er full mulighet til å fortsette innover i dette stoffet. Førstkommende fredag kommer hans album Con fra 1978 i ny utgave (finnes i strømmetjenestene under tittelen Ballet Statique (Con)) og samtidig et nytt avsnitt i Bureau Bs serie Con-struct, der samtidsmusikere spinner videre på Schnitzlers verk, denne gang via den modulære synthriggen til Peter Bretschneider.

LES OGSÅ:

• Anti-rockfavorittene til Kurt Cobain fyller 40 år

• Slik gikk det da André Bratten nytolket Arvo Pärt på Ultimafestivalen i 2015

---

Fakta:

---