Anmeldelser

Mester Hagerup

Henning Hagerups liv og skrift er en underlig historie. I Alf van der Hagens samtalebiografi Leseren gir Hagerup prov på at han også er villig til å lese sitt eget liv som en åpen bok.

Anmeldt av Freddy Fjellheim.

For de av Vårt Lands lesere som ikke er fortrolig med Henning Hagerups virke i norsk offentlighet, vil jeg henlede oppmerksomheten på et begrep som ikke brukes så ofte lenger, polyhistor. Enkelt forklart betyr dette ­greske ordet en person som er lærd innenfor flere områder, ­altså det motsatte av en fag­idiot. En kulturnasjon vil vite å bemerke og belønne slike personer, fordi de er like sjeldne som de er uunnværlige.

Hagerup har befunnet seg høyt og lavt innenfor den litterære ­institusjonen i et par manns­aldre, i et frodig elfenbenstårn med elevator og opptil flere kjelleretasjer, som kritikernes ­kritiker, forfatter, oversetter fra en rekke språk, bohem, tegne­serieentusiast, metafysiker, foreleser ved Universitetet og ikke minst som drivkraft i tidsskriftet Vagant.

Hans ord om bøkenes fantasieggende velsignelser og lesningens livreddende egenskaper bør siteres og sirkuleres i xeno­fobiens tid. Fordi:

«Hvis du ikke eier en eller ­annen form for fantasi, vil du heller ikke kunne tenke deg hvordan det er å være et annet menneske, hvordan det er å leve på en annen måte, ha andre tanker, meninger, preferanser enn deg selv.» (side 224)

Åpen bok

I Leseren gir Hagerup prov på at han også er villig til å lese sitt eget liv som en åpen bok. Åpenhjertigheten om oppveksten i en kulturradikal elite der alkoholen fløt i strie strømmer, kommer uten romantiseringer og er gjennomsyret av kjærlighet. Narrativt sett er det den resolutte viljen til å kalle en spade for en spade som driver livsfortellingene og gjør forløpet energisk, også når han vitner om kreftsykdom, livsbegeistring og Gudstro. Her vrimler det ellers av anekdoter om litterære kjendiser i flere generasjoner.

«Den resolutte viljen til å kalle en spade for en spade driver livsfortellingene og gjør forløpet energisk, også når han vitner om kreftsykdom, livsbegeistring og Gudstro.»

Freddy Fjellheim

I partier blir teksten skjemmet av en del «insider-preik», noe som vitner om manglende kritisk distanse fra Alf van der Hagens side. Han er ikke helt på høyde som samtalepartner ­denne gangen. Hagerups inspirerte resonnementer omkring litterære klassikere er det alltid opplysende å ta del i, men her havner samtidslitteraturen i samtalenes skygge. Når den først nevnes, er det med forfatter­navn som ­signaliserer «venner og ­venners venner».

Selvfortellingens energi

I denne samtalebiografien er det en usedvanlig dimensjon som påkaller min oppmerksomhet. Så vidt jeg kan se, skaper de tilsynelatende sprikende, gåte­fulle og motsetningsfylte trekkene ved hovedpersonen samtalens ­integritet, men det utspiller seg også noe det er vanskelig å gripe i ord. La meg likevel prøve:

Den kjente forfatteren og ­Shakespeare-forskeren Stephen Greenblatt har i boken Will and his World en fabelaktig skildring av folkeansamlinger i datidens London. Berettelsen munner ut i en beskrivelse av det Greenblatt kaller «sosial energi», et begrep med litterære implikasjoner. Det slår meg at Hagerups selvfortellinger og selverkjennelser strutter av sosial energi og levd liv. Nettopp fordi livserfaringene er så ulikeartede og mangfoldige, får de preg av en ytterst levende kollektiv identitet. Jeg registrerte i sin tid samme underlige fenomen i første bind av Bob Dylans selvbiografi. Hos Hagerup kan det kollektive i det individuelle også henge sammen med noe han sier om sitt forbilde André Bjerke, at han kunne «forene ting som tilsynelatende fortoner seg som motsetninger».

Kattemetafysikk

Nok litteratur! Hagerups forhold til katter 
må for dagen. Ikke siden ­faraoenes tid har kattedyrkelse hatt en så dedikert talsmann. ­Etter ­sigende har hovedpersonen i flere livsperioder vært bortimot nedsnødd av katter. ­Hagerup ­betror van der Hagen at han ­livet igjennom har stridd med et ­traume fordi han i unge ­dager unnlot å redde livet til en hunnkatt og ungene hennes. Med støtte i passende litterære henvisninger er han er åpen for at det finnes en himmel for dyrene.

Når jeg av alle ting fremhever kattefortellingene i Leseren er det fordi de tilhører flere sentrale segmenter som handler om ­natur, metafysikk, parapsykologi og spøkelseshistorier, sist­nevnte et tema der Hagerups ­utlegninger og assosiasjonsrikdom når de store høyder. Men altså, ­katte­metafysikken:

En kjent amerikansk nevro­kirurg fikk en sjelden sykdom og ble liggende i koma gjennom ­måneder. Vel, legen kollapset i egenskap av overbevist ateist og våknet som troende. I den komatiske bevissthetstilstanden ­hadde han nemlig erfart eksistensen av flere himler. Til hans store forundring fantes det en egen himmel for dyr. En slik ­bevissthetsutvidende erfaring av skaperverket angår indirekte det som ser ut til å bli et tidsskifte for kristendommen, forståelsen av Guds tilstedeværelse i all natur. Dermed ikke panteisme, men panenteisme, Gud-i-alle-ting, med Richard Rohrs begrep. For å knytte an til Hagerups vittige Milton-referanse: Frelsen vil også kunne innbefatte bendelormene.

Overskridende dannelse

Alt i alt kunne det være saks­svarende å karakterisere Hagerup som dannelsesagent, men hans virke og erfaringer overskrider begrepet: Et frispråklig menneske der personlig liv, fantasikraft, kunnskapsrikdom og politiske innsikter danner en levende litterær institusjon. Den handlekraftige kulturminister Linda Hofstad Helleland bør nå ta affære, for slike kulturpersonligheter skal i Norge belønnes med stats­stipend, i dette tilfelle av hensyn til kulturnasjonens selvrespekt.

Dorothy Days ord om å leve så nær bunnen at det ikke er langt å falle, ikke så mye å ­miste, er ­retningsgivende for Kristi ­etterfølgere. Henning Hagerup har gjennom Leseren gitt denne åndelige dimensjonen en visjonær stemme.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser