Mer romantisk blir det ikke

Verdens vakreste ballett er Giselle blitt kalt. Det stemmer kanskje. Den oppsetningen som går på Operaen nå, er i alle fall hemningsløst vakker.

Det er en virkelig klassiker vi snakker om her. Helt siden den ble skapt i Paris i 1841, har den vært jevnlig spilt på en eller annen stor scene i verden. Det er frekt vellykket, når man vet at librettoen ble skrevet på tre dager, og musikken ble ferdig komponert på tre uker. Da var i mellomtiden også dekorasjonene klare, og prøvene var i gang.

Kjærlighet

Eventyret som danses, er kort fortalt: Prinsen elsker bondejenta Giselle, men holder hemmelig at han er forlovet med en adelsdame. Når Giselle oppdager sviket, danser hun seg til døde. Prinsen går til graven hennes med liljer, og blir angrepet av de underjordiske som krever at han danser til han dør. Men Giselles kjærlighet til ham er fortsatt sterk, og hun, som nå selv er en av de underjordiske, redder ham med sin dans. Snipp snapp snute, og så lurer alle på hva som skjedde med prinsen etterpå.

Nei, egentlig ikke. Vi sitter henført og snapper etter luft. Musikken som Operaorkestret sender opp fra sin «grav» er vidunderlig skjør og følsom. Komponist Adolphe Adam (også kjent for julesangen «O Helga Natt») har gitt orkesteret vakre små melodilinjer som de lar bølge over oss, og orkestreringen gir plass til det enkelte instrument på en måte som korresponderer perfekt med det vi ser på scenen. Det er luftig, skjørt og gjennomskinnlig. Den lokker oss med dirrende fioliner, varme melodier i bratsjen, overjordisk harpeklang og klare fløytetoner. Men også kraft og tempo der det trengs.

Satengføtter

Det sies at utgangspunktet for hele balletten er et avsnitt i ei bok av Heinrich Heine der han skriver om alver i hvite kjoler, som alltid har fuktige kjolekanter, om underjordiske som tripper på små satengføtter, om månelys og tåkelandskap. Og det er omtrent dette vi ser i siste akt, som er den mest gripende i denne forestillingen. Synsinntrykket av de 18 underjordiske som glidende danner ulike formasjoner på scenen, tåkelagt av nennsomt brukte røykmaskiner, er helt vilt vakkert.

Hovedrollene

Og så er det selve Giselle da. Lørdag danset Eugenie Skilnand henne fram for oss med ynde og personlighet helt fra rollen som lykkelig ubekymret ungjente, via sorgen over sviket, til gjenferd. Hun fikk oss til å tro på kjærlighetens kraft.

Og prinsen, lørdag gestaltet av Philip Currell, var staut og forførende. Han bød på spenstige sprang, helt fra de ubekymrede dobbeltspillets dager til han måtte danse for livet med de underjordiske.

Originalen

Koreografien er den opprinnelige, laget av Jean Coralli og Jules Perrot i 1841. Cynthia Harvey har iscenesatt denne versjonen, og hun har gjort det med sterk respekt for originalen. Det er nydelig. Også det gedigne «sceneteppet» er fra de opprinnelige tegningene. Det er forbløffende – og helt i pakt med forestillingens tema – å oppleve hvordan det som ser ut som tung, tykk tyll plutselig løser seg opp og blir gjennomsiktig.

Virkelighetsfjernt?

Noen innvender kanskje at det er virkelighetsfjernt å sette opp en antikvitet som dette i dag. Skal ikke kunsten speile våre liv her og nå? Innvendingen faller på sin egen uforstand. Stor kunst vil alltid være relevant. Ja selv nå, når vi rystes av terroren i Paris igjen, er det flott å kunne samles i Operaen for å oppleve skjønnhet og overskridende kjærlighet i et verk skapt i nettopp Paris.

Man kunne kanskje merke på danserne at de var preget av hendelsene. Noen små feiltrinn, litt mangel på presisjon enkelte steder, men det gjorde ikke forestillingen mindre inntrykksfull.