Menneskelig om mystikk

Kvinnelige forfattere fra middelalderen er det ikke mange av. Men Teresa av Avila - eller Teresa av Jesus som hun selv kalte seg – er en av de store klassikerne. Hennes bok Den indre borgen regnes som et av de fremste verkene innen åndelig veiledning.

Nå har Efrem forlag gjort den tilgjengelig i norsk oversettelse. De kaller den et mesterverk om kristen mystikk. Jeg ville kanskje heller si at det er en inspirasjonsbok for bønn og en oppmuntringsbok på vandringen med Gud.

Teresa selv ville nok blitt forundret over karakteristikken. Hun framstår som en jordnær kvinne med små tanker om sin egen evne til skriftlig framstilling. «Jeg som er så dum» – er en replikk som forekommer 
ofte.

Sjarmerende menneskelig

Den indre borgen er skrevet i en muntlig stil. Den er full av innskutte bisetninger, innfall og ­digresjoner. «Nå har jeg snakket meg vekk fra tema», skriver hun mange ganger. Det kan til tider være vanskelig å følge tråden. Ofte blir teksten ordrik og gjentagende. «Jeg husker ikke hva jeg alt har skrevet», bemerker hun.

Men nettopp dette gjør boken til en sjarmerende menneskelig tekst der det er mye å hente ikke minst fra hennes erfaringer og innsikten i menneskenaturen. Dessuten bruker hun bilder flittig: Den indre borgen, larven som blir sommerfugl, ekteskapet. Det bidrar til å gjøre teksten forståelig på et mer intuitivt plan.

Teresa hadde sin store omvendelsesopplevelse i 1554 – nitten år etter at hun rømte fra sin velstående far for å bli nonne i karmelittklosteret i hjembyen Avila­. Foran et bilde av den lidende Kristus ble hun fylt av en trang til å vie seg helt til bønn. Det førte til at hun brøt ut og dannet sin egen gren av karmelittordenen – de uskodde karmelittene. Fram til hun døde i 1582 var hun utrettelig opptatt med å danne nye klostre og veilede søstrene der.

Brev til søstrene

Den indre borgen er skrevet i 1577 – et av de mest dramatiske årene i ­livet hennes. Ordensgeneralen har annullert valget av henne som priorinne i klosteret i Avila og ekskommunisert de nonnene som fulgte henne. Hennes nære medarbeider Johannes av Korset er satt i fengsel. Teresa selv er forhørt av inkvisisjonen som mulig vranglærer.

Lite av dette gjenspeiler seg i boken. Hun nevner bare i forbifarten de trengsler og forfølgelser vi må tåle i denne verden.

Boken er skrevet som et brev til søstrene i klostrene hun har grunnlagt. Hun regner med at ­leserne allerede har et regelmessig bønneliv, og hun forklarer ikke hva hun mener med de ulike formene for bønn eller med disiplin, botsøvelser og dyder. Hun skriver for de som vil komme på innsiden av de ytre formene.

Dette er ikke en manual eller en oppskriftsbok for bønn. Det er snarere en reisebeskrivelse for en åndelig reise, skrevet for å inspirere og gi råd til andre som ønsker å legge ut på reisen.

Borgen. «Den indre borgen» er bildet som bærer hele boken. Hun framstiller sjelen som en borg med mange rom, og beskriver en vandring fra rom til rom fram mot det innerste – sjuende – rommet hvor Gud selv bor. Men samtidig sier hun at det er millioner av rom i sjelen. De sju rommene er mer et pedagogisk grep enn en skjematisk beskrivelse av en vei alle må vandre.

For meg ga det en ny forståelse for mitt eget liv da jeg leste boken første gang for snart tjue år siden. Livet med Gud går gjennom mange faser, men alle rommene vi oppholder oss i, er rom hvor Gud finnes og hvor han vil noe med oss. Vi skal ikke forsøke å komme oss ut av det rommet vi befinner oss i, men trofast og utholdende søke ham der vi er og stole på at han i sin tid vil føre oss videre.

Ydmykhet

Jeg skulle tro at alle som har prøvd seg med et bønne­liv, vil kjenne seg igjen hos Teresa. Den optimistiske begynnelsen i tro på egen innsats, de lange tørre og slitsomme periodene da ingenting skjer, lengselen etter en Gud som skjuler seg, den mørke fortvilelsen når Gud trekker seg vekk, gleden over at Gud er god og vil være meg nær og den stille hvilen der ingen følelser finnes.

Teresas oppfordring gjennom alle disse fasene er ydmykhet og utholdenhet. Igjen og igjen innprenter hun at det ikke er vi selv som kan utrette noe, vi må bare holde ut og vente på Guds verk.

Det betyr ikke uvirksomhet, noe hennes eget liv taler sterkt om. Åndelige erfaringer som ikke resulterer i noe godt for andre, er verdiløse og fører til at vi blir selvopptatte og oppblåste. Hun understreker at et sant bønneliv vil vise seg i at vi blir bedre mennesker, mindre dømmende, mer barmhjertige og opptatt av andres vel. Kristen mystikk er ikke å vende seg bort fra denne verden, det er ikke individuell selvutvikling.

Ekstase

Den mest kjente framstillingen av Teresa er statuen «Teresas ekstase» av Bernini. Hun er kjent som en ­karismatiker med mange visjoner og ekstatiske opplevelser. Hun skriver også om «henrykkelser» i boken, særlig i det hun kaller det sjette rommet.

Ytre sett opplever hun henrykkelsene som en plage, og særlig oppmerksomheten de skapte. Samtidig erkjenner hun at de har gitt henne forståelse og kunnskap, og ikke minst en større ­erkjennelse av Guds kjærlighet og avhengigheten av ham.

Samtidig advarer hun mot å søke slike opplevelser. Dersom vi forsøker å frambringe dem, vil vi utsette oss for forførelser både fra vår egen innbilning og fra Djevelen. Og når vi når fram til det sjuende rommet, vil slikt opphøre.

Mennesket Jesus

Hun insisterer på at det viktigste er betraktning av og meditasjon over Jesus som menneske. Det er denne jordnære menneskeligheten som gjør at boken slett ikke er mystisk og utilgjengelig – og at den fortsatt er levende etter fem hundre år.