Menn på randen

Helt til slutt i Frode Gryttens siste og niende novellesamling, Menn som ingen treng, ramser forfatteren opp en lang rekke forfattere han har «skrive i dialog med». Det er en hyllest til 51 høyst ulike forfattere og låtskrivere, norske og utenlandske; fra Jayne Anne Phillips, Raymond Carver og Stein Torleif Bjella, til Johan Harstad, Richard Ford, Bruce Springsteen, Patrick Modiano, Lars Amund Vaage, Tomas Espedal, Kjersti R. Solbu og Peter Gabriel. Dette for å nevne en håndfull fra det litterære universet av låtskrivere, roman- og novelleforfattere som Grytten kommuniserer litterært med. Eksplisitt i stil, implisitt i det som leses mellom linjene.

I de ti nye novellene dreier det seg om menn i ulike situasjoner og på ulike steder i livet. Felles for dem er at de er menn på randen. Her finnes både voldelige og kriminelle. Det er menn som trenger noe, og samtidig «menn som ingen treng». Det handler også litt om kvinnene som står hos og bi mennene sine, og om kvinnene som ikke blir. Kvinner (og barn) er med i tekstene som en refleksjon av mannens sinne, begjær, sorg og savn. Kvinnen er den utløsende faktoren, den som trigger mannens ulike reaksjoner, men står som selv mest bakgrunnen.

LES OGSÅ: Har du lyst på noe nytt? Ikke noe problem, det er bare å brenne det du har

Enkel og direkte

Frode Gryttens stil er som før, enkel, direkte – uten store ord og fakter. Følelsene og meningene ligger i underteksten, og må leses mellom linjene. Likeså humoren som det er mye av i denne samlingen, selv om her er drap, mishandling, vold og ulykke i bøtter og spann. Grytten streker opp bilder av et Norge med innvandringsfrykt, arbeidsløshet og han zoomer inn på reaksjonene hos enkeltindivider.

Fortellerstemmen er hos unggutten, sønnen, i åpningsnovellen «1974». Den utvikler seg fra å være en vond og utrolig sanselig historie om utroskap, fortalt fra sønnens ståsted, til et gripende godt tidsbilde og en vond dannelseshistorie: «Sommaren 1974 forelska mor mi seg i ein mann som heitte Lars Paalgaard. På Sankthanskvelden dukka han opp ved hytta vår i ein kvit, open Ford T-Bird.» En historie om svik på høyde med svenske Olle Adolphsons vise «Trubbel» og et klassebilde anno 1974. Vakkert, vondt og innsiktsfullt.

LES MER: Soul Children inntar Misjonssambandet

Bak nyhetsbildet

Flere av novellene speiler en norsk virkelighet. De tar tak i en flik av nyhetsbildet, løfter det og viser oss menneskene og historiene bak små og store oppslag. «Mann 74» er et slikt imponerende stykke skrivekunst med utgangspunkt i et medieoppslag der en eldre mann forsvant på E16 en julehelg. Midtveis legges fortellerstemmen om til jeg-person, og sjelden har jeg lest en finere beskrivelse av det å være en fremmed i Norge selv etter et langt liv.

«Finnmark» er en forunderlig lang og ekstremt voldelig roadmovie der vår «Bonnie & Clyde» herjer luksushytter i Finnmark og raser over flyktningstrømmen over Storskog. Og midt i all volden – en krass beskrivelse av norske holdninger, og av kapitalistenes inntog på vidda. Surrealistisk i all sin vonde realisme.

Selv om Frode Grytten kommuniserer godt med verdenslitteraturen, er hans egen sterke stemme sterk og god.

LES OGSÅ: Slik påvirker terroren oss - selv om den er langt unna

Følg oss på Facebook og Twitter!