Mener ­regissøren at norske syklister og skiløpere er juksemakere i idrettens gigantiske falskneri?

De siste års dopingskandaler i internasjonale sykkelløp, skirenn og andre idretter gir all grunn til å lure på hvem som er neste mann eller kvinne til å bli avslørt.

Ifølge vaskeseddelen til Hjelpe­rytteren er manusforfatter og regissør Jannicke Systad Jacobsens ambisjon «å gi et ­humoristisk skråblikk på hvordan vi omfavner våre idretts­helter, men lar dem stå alene når det stormer som verst». I reklame­stoff for filmen brukes ordene «blod, svette og krokodilletårer».

Men det Systad Jacobsen gjør, er å skildre 39 år gamle Kim Karlsen, en tidligere kvinnelig proffsyklist som – etter å ha fortalt offentlig om sin bruk av det prestasjonsfremmende­ hormonet­ EPO – slett ikke ­angrer fordi «alle jo gjorde det» på 1990-tallet.

At hun har bloddopet seg, vil hun ikke si høyt, men regissøren­ sørger for at vi får vite om det. Kim sladrer heller ikke på sin lagvenninne Grete Stein og den amerikanske syklisten­ Nancy­ Legpower som drev på samme vis. Førstnevnte juger Dags­revyens Jon Gelius rett opp i fjeset ved å si at hun alltid har vært 150 prosent ren; sistnevnte­ har fått et karikert navn som gir assosiasjoner til Lance Armstrong.

LES OGSÅ: Andreasprisen 2019 går til den franske filmen I trygge hender.

Elefanten i skogen

Systad Jacobsen forsøker å få oss til å synes­ synd på antihelten Kim idet alt rakner rundt henne, også privat. Men scenene mellom­ henne (Silje Salomonsen), assistenten (Kjersti Tveterås) og ektemannen (Espen Klouman Høiner) er pinlig stive, overflatiske og ytterst lite troverdige.

Kims tilståelse setter omgivelsenes oppfatning av henne på så store prøver at hun raskt står ­alene og forsøker å ta livet av seg ute i skogen. Nå skal man alltid synes synd på mennesker som vil begå selvmord. Problemet­ er bare at Systad Jacobsen gjør det så vanskelig å føle medlidenhet med en juksemaker som ikke ­angrer et sekund. Jeg lurer i ­stedet på om sykkeldama er dum i hodet. Sorry.

Regissøren lar Kim Karlsen bli en fiktiv speilversjon av Steffen Kjærgaard, tidligere proffsyklist og sportssjef i Norges Cykleforbund, som i 2012, 39 år gammel, tilsto en fortid med omfattende dopingbruk, samt av amerikaneren Lance Armstrong som året ­etter innrømmet det samme.

Men der Kjærgaard hevdet at han ikke klarte å bære på løgnen lenger, uttalte Armstrong i et TV-intervju med Oprah Winfrey at han verken følte at det var feil å dope seg eller syntes at han jukset. Bisart nok ligner Kim Karlsen mest på sistnevnte – et sentralt poeng i Hjelperytteren er jo at hun ikke angrer.

I etterkant av Kims tilståelse (hvorfor hun innrømmer noe hun ikke angrer, får vi aldri vite) blir hun dypt fortvilet over at sykkelforbundets toppsjef, sponsorene og mannen i gata, blir skuffet og sinte på henne.

LES INTERVJU: Forfatter Maja Lunde er fornøyd med at barneboken hennes blir den første norske barnefilmen om krigen.

Hvilken sannhet?

Mener ­regissøren – som altså vil ha oss til å humre over hvordan vi omfavner våre sportsikoner, «men lar dem stå alene når det stormer som verst» – at syklister og skiløpere generelt og norske spesielt (Gunn-Rita Dahle Flesjå, Marit Bjørgen, Petter Northug, Therese Johaug og så videre, og så videre), er juksemakere i idrettens gigantiske falskneri? Mener hun at alle vet om det, men at vi tilgir dem hvis de bare – i samarbeid med Wada – spiller at de angrer?

Og hvilke tårer er det egentlig hun harselerer med ved å kalle dem «krokodilletårer» – våre over juksemakerne, eller de ­avslørte utøvernes gråt når de later som de er lei seg? Jeg vet sannelig ikke. Det hele er blitt et forvirrende skue.

Regissøren forsøker å holde seg på veien ved å innføre surrealistiske elementer som at en elefant blåser i snabelen mellom trærne. Det humrer jeg så vidt av før uttrykket «elefanten i rommet» våkner til liv og jeg igjen lurer på om regissørens sannhet er at våre toppidrettsutøvere er juksemakere, hele gjengen, bare at vi ikke vil innse det?

Systad Jacobsen leverte mye flott galgenhumor i debutspille­filmen Få meg på for faen (2011). Men i Hjelperytteren er premiss­ene for en samfunnssatire for dårlig tenkt ut. Da må man trøste seg med skuespillere som lykkes med sine replikker, som Nader Khademi (Heimebane) og ringrevene Henriette Steenstrup og Agnes Kittelsen.

Men selv ikke disse kan hindre at Hjelperytteren kjører av veien mange mil før mål.

Kristin Aalen

kultur@vl.no

---

Hjelperytteren

• Norsk dramakomedie
• Regi/manus: Jannicke Systad Jacobsen
• Med: Silje Salomonsen, Espen ­Klouman Høiner, Kjersti Tveterås, ­Agnes Kittelsen, Nader Khademi, Rachel Cohen, Henriette Steenstrup
• 1 time, 23 minutter
• Aldersgrense: 9 år

---